Desemberkalenderen: Tillitsmannen

Da Stein Ove og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: Einar Gerhardsens Tillitsmannen fyller 80.

_______________________________

Som leserne vet, elsker vi mer eller mindre tilfeldige jubileer i desemberkalenderen, så hva er vel mer naturlig enn å markere at Einar Gerhardsens klassiske håndbok i praktisk organisasjonsarbeid, Tilltsmannen (1931), fyller 80 år. Vel har den gjennomgått noen moderniseringer gjennom åra (for eksempel ble den i sin tid supplert med et eget kapittel om bruk av EDB i organisasjonsarbeidet, et avsnitt som idag virker nesten mer datert enn resten av teksten.), men bare det faktum at den er i bruk etter så lang tid, burde indikere at vi har å gjøre med en uoppslitelig klassiker i den folkedannende sjangeren.

For joda, undertegnede er selv et eksempel på at Tillitsmannen stadig er en grunnstein i opplæringen av organisasjonsfolk. Da jeg og store deler av familien ble AUF-medlemmer tidlig på 2000-tallet, var det Tillitsmannen vi ble stukket i hånda som en snarvei til hvordan man driver politikk på lokallagsnivå. Det sies med rette at AUF er en skole. Da er Tillitsmannen grunnboka på pensum.

Idag konsulterer jeg ikke lenger Tillitsmannen regelmessig, men den har likevel en plass i hjertet mitt. For min og seinere AUF-generasjoner er den noe av en kultbok, en bok vi kan ironisere over som gammelmodig og datert, samtidig som vi i ærefrykt tar dens ord for lov. Som medlem av arbeiderbevegelsen og tilhenger av patos har jeg også alltid satt pris på hvordan boka understreker at tillitsvalgte må se på seg selv deler av en internasjonal bevegelse. Hvis politisk vekkelse også til tradisjonelle, demokratiske partier av og til kan anta et nyfrelst preg, kommer det trolig herfra. Den nylig politisk engasjerte blir påminnet om at hun kan jobbe for noe som er større enn henne selv.

Med åra har boka i tillegg fått en overraskende crossover-appell. Siden Fremskrittspartiet på 2000-tallet begynte å smykke seg med tittelen Norges nye arbeiderparti, har sentrale politikere som Carl I. Hagen også hyllet mange sider ved Einar Gerhardsens virke. Partieier Hagen var kanskje tiltrukket av Gerhardsens til tider autoritære og udemokratiske lederstil, men mangeårig partisekretær Geir A. Mo så en mulighet for å benytte Tillitsmannen som mal for skolering av tillitsvalgte i eget parti. Det kan irritere de mindre rause av oss, men først og fremst er det jo en anerkjennelse til Gerhardsen, for at han skreiv en bok som hadde relevans langt utover arbeiderbevegelsens rekker, og fremdeles er vesentlig mange tiår etter at den først kom ut. Tillitsmannens ideer om partiorganisering har vunnet.

Så gratulerer da, Tillitsmannen. I Sovjetunionen var det Lenins pamfletter om «demokratisk sentralisme» (som var alt annet enn demokratisk), som vant fram, mens her i Norge ble bearbeidelser av Einar Gerhardsens tanker fra 1931 tidens orden. Det har både Arbeiderpartiet og resten av det politiske Norge vært godt tjent med.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*