Filmåret 2011: Utbyttbare mennesker og filmhistoriens minst intime familiedrama

Stein Ove,

Super 8 var definitivt et befriende klassisk stykke filmhåndverk, og absolutt riktig type film – hvis noe slikt fantes ifjor sommer – til riktig tid. Men i vår felles nummer en, Never Let Me Go, er det øyeblikket som skal virke befriende også filmens aller såreste. Jeg kan ikke si så mye – den skandaløse mangelen på kinodistribusjon gjør at altfor få har sett denne filmen – men hvis du, som jeg, synes stemmen til Andrew Garfield var noe av det som virkelig ga følelsesmessig dybde til portrettet av Eduardo Saverin i The Social Network, vil hans endelige primalskrik i Never Let Me Go bli sittende i deg, lenge. Filmen er et futuristisk trekantdrama fra et alternativt samfunn hvor noen mennesker er utbyttbare; barna på internatskolen Hailsham eksisterer for å donere bort organene sine til andre. Filmens etiske dilemmaer, som underveis kan avleses i nyansene i ansiktene på den fremragende hovedrolletrioen Carey Mulligan, Keira Knightley og Garfield, gir helt ny mening til uttrykket å leve for andre, og skjuler også en dypt rørende kjærlighetshistorie. I måten barna blir advart mot å begi seg ut i den ukjente verden utenfor Hailsham på, gir filmen for øvrig assosisasjoner til så forskjellige filmer som 2010-favoritten Dogtooth og fjorårets fine Disney-komedie To på rømmen, men mest av alt minner Never Let Me Go om Steven Spielbergs A.I. (2001). Om noen år kan det være A.I. som bøyer hodet i ærefrykt.

Never Let Me Go var for øvrig ikke det eneste eksempelet på filmer som utforsket menneskelige erstatninger i 2011, selv om den var den eneste vellykkede filmen med et slikt tema: Dogtooth-regissør Giorgios Lantimos’ nyeste film, Alps, om en gruppe som gestalter nylig avdøde mennesker, er dessverre for forutsigbar for den som ble vant til hans forkjærlighet for plutselig stump vold og symboltung smadring i forrige omgang. Likeledes ble kloningsdramaet Womb, som også ble vist under Bergen Internasjonale Filmfestival, skjemmet av en nesten selvgodt seig fortellerrytme og overraskende overspill fra vanligvis solide Eva Green.

I en utvidet forstand kan Never Let Me Go, med sitt alternative univers og vilje til alvor, sies å knytte an til de helt store temaene, til det sivilisatoriske. Og med denne haltende overgangen er vi framme ved to av årets mest omdiskuterte filmer, Gullpalme-rivalene The Tree of Life og Melancholia. Tematisk er de så storslagne – der førstnevnte tar en avstikker rundt jordens tilblivelse, befatter sistnevnte seg med dens undergang – at de trolig kvalifiserer til betegnelsen filmhistoriens minst intime familiedramaer, men i sin kjerne handler de likevel om den lille samfunnsenheten. Med all respekt for digitale dinosaurer og planeter som sluker jorda, så er det også i disse mindre voldsomme scenene de fungerer best. Førsteakten av Melancholia, bryllupsselskapet, er som en skarpt observert komedie i Festen-stil, og er etter mitt syn like engasjerende som knivingen mellom det resignerte og det rasjonelle, representert ved henholdsvis Kirsten Dunst og Charlotte Gainsbourgs karakterer i andreakten, selv om det mye av like i hele filmen. (Du likte uansett filmen bedre enn meg, Stein Ove; føl deg fri til å forklare dens storhet for meg.)

Hvis jeg må velge mellom dem, synes jeg Terrence Malick med The Tree of Life lykkes bedre i å veve det lille familiedramaet sammen med de store, pompøse sivilisasjonsbetraktningene, enn Lars von Trier gjør med Melancholia. Kultur og natur-motsetningen i Brad Pitts dominerende farsfigur representerer leder uvergerlig tankene mot nettopp von Triers forrige film, Antichrist, men det aller vakreste med Malicks i bunn og grunn plottløse og fundamentalt ubeskrivelige film, er kanskje hvordan farsfiguren kan sanses i hver eneste scene, også når han ikke er i nærheten. Om noe, er The Tree of Life en fortelling om alt det som former oss, enten vi vil eller ikke. Og midt i det hele står den imponerende nykommeren Hunter McCracken, ikke bare et uttrykksfullt ansikt å hekte Malicks assosiative parabel på, men igjen først og fremst en stemme, inderlig hviskende, på en måte du enten trollbindes av umiddelbart, eller tvinges til å forkaste fullstendig. Gullpalme-vinneren er som helhet ekstremt uperfekt, men helt unik.

**

Stein Ove, i fortsettelsen er alt lov. Men hvis jeg får foreslå en vei videre som har en vag tilknytning til temaet om det utbyttbare fra Never Let Me Go: Betyr det noe om hovedpersonene i Catfish byttet bort en streng definisjon av sannhet for å gjøre dokumentarfilmen sin mer spennende? Gjør det filmen mer eller mindre sann enn den mer tradisjonelt fortalte Senna? Og hvilken sannhet om sin egen barndom og sitt eget liv sitter Ewan McGregors rollefigur i Beginners igjen med, når faren (Christopher Plummer) står fram som homofil på livets siste etappe?

Jørgen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*