Seks måneder

Jeg har forsøkt å skrive dette innlegget i månedsvis, og ønsket å skrive det enda lenger. Men det føles riktig å skrive disse ordene idag, på seksmånedersdagen for 22. juli. Vi har alle våre individuelle historier om hvor vi var den dagen, og min historie blekner heldigvis i møte med de mørke hendelsene. Men sorgen er der likevel, uansett og for alltid. Så hva skal man si?

Jeg vet det fortsatt ikke. Men som kolleger på Skrivekollektivet, men først og fremst som venner, har vi våre egne måter å minnes på. Selv har jeg merket hvilken styrke jeg har funnet i musikken i månedene etter det som hendte. Musikk som var skrevet for en helt annen situasjon, men som like fullt har fått en ny betydning i lys av 22. juli. Noen deler jeg meg nesten alle, som Til Ungdommen. Selv foretrekker jeg Jannike Kruses versjon fra Den Røde Gitar, og tekstlinja om ubygde kraftverker/ukjente stjerner minner meg ikke bare om alt som kunne vært, men står også som en passende hyllest til en av Hordalands kraftigste, ja nesten nostalgiske kraftsosialister.

Men hver gang jeg føler behov for å minnes, for å gå tilbake til de dypeste følelsene, til den følelsen av dypt samhold som nesten, men bare nesten kan utløse en følelse av nostalgi for dagene etter 22. juli, da Norge enda sto udelelig sammen, returnerer jeg til Jackson Brownes For A Dancer. Mer enn noen annen gir denne låta meg muligheten til å uttrykke det savnet jeg føler, selv om det har gått en stund. Den minner meg om det fåfengte i det gamle munnhellet om at tida leger alle sår. Det stemmer ikke, og det føles sårende bare å tenke tanken på at det skulle være sant. Men først og fremst minner den meg om den Tore var. Noen har kanskje andre, men dette er min:

I don’t remember losing track of you

You were always dancing in and out of view

I must have thought you’d always be around

Always keeping things real by playing the clown

Now you’re nowhere to be found

1 comment for “Seks måneder

  1. 25. januar, 2012 at 6:01 pm

    Å, Jørgen, teksten din har fått tårene til å renne her hos meg som bare kjente Tore gjennom sosiale medier, men som gjennom nettet forsto for en fantastisk allsidig ung mann, begavet politiker og for et medmenneske han var.

    Jeg vet ikke hva jeg skal si, du har sagt det så godt og sterkt.
    Jeg føler så dypt med deg som har mistet din nære venn så brått og brutalt, og jeg føler sterkt med dere alle.

    Det er en trøst å lese at musikken hjelper, og begge låtene er nydelige.

    Sorgen tar tid, lang tid,og du og dere må bruke all den tiden dere trenger. Det kommer til å gå i bølger i mange år, og selv om sårene kanskje gror litt til etter som årene går, vil arrene alltid være der. Jeg skjønner at du er klar over det. Fortsett med å minnes Tore og la savnet, minnene og sorgen få den plass som er nødvendig!

    Unnskyld at jeg skriver usammenhengende. Jeg følte bare behov for å si noe til deg, selv om det ble rotete.

    Varme tanker til deg og dere alle i Skrivekollektivet fra Ragnhild.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*