A Nick Jonas Jonas

Nylig kritiserte jeg anmelderstanden for nærnest automatisk å sammenligne Jonas Brothers med Hanson. Jeg er fan av dem begge, og det skal altså langt fra tas som en fornærmelse; det gjør bare kritikken så dørgende forutsigbar. Men her er vi altså, bare måneder senere, og den yngste Jonas-broren, Nick, er klar til å lansere sin solodebut Who I Am, med det imponerende The Administration som backingband. Og helt i tråd med dreieboken fra dengang Hanson lanserte andrealbumet This Time Around (2000), legger de tidlige anmeldsene for Nick Jonas seg på samme linje. Akkurat som Hanson ble kritiserte for å ha forlatt solskinnspopen i et forsøk på å oppfattes som modne, leverer Boston en karakteristisk nedlatende overskrift på sin anmeldelse: ‘A Jonas brother’s growing pains‘. Og BBC-anmeldelsen er inne på noe av det samme: ‘When a young pop star with a huge, devoted audience attempts to make the jump from the teen present to a more grown-up future (…)’ Taylor Hanson ble på sin side på et tidspunkt utpekt til ‘the Beyonce of Hanson‘ av en anmelder, så da er det kanskje ikke overraskende at de fleste kritikerne er opptatt av å erklære Nick som den kreative drivkraften i Jonas Brothers. Det kan det sikkert være noe i; det blir bare en smule kjedelig når det brukes til å gjøre noe som ikke trengs, nemlig å forsvare at Nick Jonas nå får anledning til å lage et album på egen hånd.

Ikke dermed sagt at forutsigbare tanker ikke nødvendigvis kan ha noe for seg, altså. Platen lider ganske riktig under at Nick prøver altfor hardt å bli tatt på alvor som en Seriøs Musiker, med den konsekvens at musikken mister mye av den umiddelbare energien som har gjort Jonas Brothers til en popglede. Stemmen hans er såpass gjenkjennelig at visse assosiasjoner til Jonas Brothers er uunngåelige, men soul-crooningen minner egentlig mest av alt om Gavin DeGraw. Jeg vet ikke om det er et godt tegn at den kanadiske låtskriveren bak Chariot, Follow Through og I Don’t Want To Be forsvant så fort at mange nok allerede har glemt ham, men på låter som In The End og Olive & An Arrow minner den myke soulen mest om Chariot Stripped, den utilgivelig traurige bonusdisken som fulgte med gjenutgivelsen av DeGraws gjennombruddsalbum. Det er kompetent gjort, for all del, men det er som gjør at jeg ikke helt forstår hva det er som står på spill, selv om Nick gjør sitt beste for å piske det inn i meg. Det går ikke mye bedre når han endelig håndterer Jonas Brothers-arven direkte. Tonight var alt i utgangspunktet ikke blant høydepunktene på søskenflokkens tredjealbum A Little Bit Longer, men dessverre passer sammenligningen med DeGraw like godt her. I likhet med DeGraw på Chariot Stripped, tar Nick en fullt brukbar låt og forvandler den til en saktmodig lidelse.

De ikke akkurat sømløse skiftene mellom denslags ballader (her er Vesper’s Goodbye et hederlig unntak) og noen forsøk på skittenfunk som ikke står spesielt godt til Nicks myke vokal, etterlater meg med en følelse av at platens tittel, Who I Am, nok tar munnen litt for full. Sammensetningen virker tilsiktet, men resultatet er såpass vaklende at det kanskje hadde vært mer passende å kalle den Who Am I. Jeg tviler ikke på at Nick satte stor på å få anledning til å vise fram sitt ikke ubetydelige musikalske talent, men det er også en del av problemet. Som helhet framstår den mer som Nick Jonas’ forsøk på å bevise sin egen dyktighet, enn som en helstøpt plate. Mens han er opptatt av å vise fram sin musikalske fleksibilitet dukker det selvsagt opp imponerende øyeblikk, en hook her, en falsett der, men bare unntaksvis gjør det at jeg får lyst til å høre låta igjen. For å bruke en parallell fra amerikansk politikk; i forsøket på å overbevise oss om talentet sitt kan han minne om den nyvalgte senator Scott Brown («I’m a Nick Jonas Jonas»), * eller kanskje Howard Dean («I represent the Nick Jonas wing of the Jonas Brothers»), ** men til syvende og sist framstår solodebuten så bevisst solid at det mest høres ut som om han har lagt igjen sine ekte følelser utenfor studio. Det er ikke nødvendigvis dårlig, bare overraskende påholdent og litt kjedelig.

Det er ikke meningen å avslutte på en sarkastisk måte, men dette med lidenskapsløsheten overrasker meg. Presentasjonen av Nick Jonas & The Administration ifjor høst flommet nesten over av følelser, om enn den også var himmelropende pinlig: “If I was to describe the sound to someone… I would say its “heart & soul”, because the music that I make is from my heart, and the lyrics I write are from my soul.” Igjen, jeg føler det bare ikke, JoBro.

____________________________________________
*Senator Scott Brown (R-Massachusetts) brukte valgkampen til å selge seg selv som ‘a Scott Brown Republican’ for å signalere uavhengig av partieliten.

** Howard Dean, tidligere leder av demokratenes nasjonalkomite, formulerte i sin tid sin motstand mot å fire på grunnleggende politiske prinsipper for å inngå forlik med republikanerne, med ordene ‘I represent the Democratic wing of the Democratic Party’.

_________________________________________________
AKTUELL MUSIKK:

Nick Jonas & The Administration: Who I Am (Hollywood Records, 2010) ble sluppet denne uka.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*