GOP ’12: Sosialkonservatismens comeback bør være gode nyheter for Rick Santorum

Det har på alle måter vært en god uke for tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum i den republikanske nominasjonsstriden. Etter den overraskende seierstroikaen i Colorado, Missouri og Minnesota – og jada, jeg vet at han teknisk sett ikke vant en eneste landsmøtedelegat – har han igjen overtaket på Newt Gingrich i deres interne duell om å bli Mitt Romneys hovedutfordrer. I tillegg har uka gitt Santorums sosialkonservative paradegrener – abort, homoer og prevensjon – en sentral plass i den offentlige debatt. Det burde passe ham utmerket.

Noen kommmer helt sikkert til å si at det er motsatt. At fokus på sosialkonservative saker er en slags avsporing, i en kritisk fase hvor Santorums viktigste oppgave istedet burde være å bevise at han kan appellere også til dem som ikke har disse som sine hjertesaker. De trekker fram at Santorums påståtte evner til å snakke med vanlige folk kan spise seg inn på Mitt Romneys enemerker i Michigan, men at han da må la sosiale spørsmål ligge og konsentrere seg om arbeidsplasser og at Romney, i likhet med Barack Obama er en elitær bedreviter som ikke tror på USAs framtid. Kommentatorene trekker også gjerne fram at det er en så bred enighet om de sosialkonservative spørsmålet i dagens republikanske parti at det blir vanskelig for ham å skille seg ut.

Jeg tror for det første at Santorum kan klare begge deler – selv om hans evne til å kommunisere med vanlige folk muligens er en tanke overvurdert, og heller bunner i Romneys vaksinasjon mot det samme – men også at kommentatorene undervurderer hvor sentrale sosialkonservative merkesakene har vært for Santorum så langt. Santorum er, i likhet med Ron Paul, men motsatt både Gingrich og Romney, en utpreget conviction politician. Han har alltid ment det samme, også når det var upopulært. Tenk bare tilbake på primærvalget i New Hampshire tidlig for en måned siden. New Hampshire er ikke spesielt godt tilpasset Santorums sosialkonservatisme, men han fyrte løs likevel.

Nå har han fått en åpning til å gå ekstra hardt ut. Ikke bare har Obama-administrasjonens pålegg om at katolske institusjoner må pålegges å tilby gratis prevensjonsmidler skapt en skarp debatt om grensene for religionsfrihet – Obama forsøker etter sigende desperat å finne en middelvei, etter motbør selv fra liberale katolikker – men spørsmålet om homoekteskap er samtidig på vei oppover på dagsorden igjen. Tidligere denne uka kjente en lavere rettsinstans Californias folkeavstemning som trakk tilbake retten til homoekteskap for grunnlovsstridig, og det er sannsynlig at saken til slutt havner i Høyesterett. Utfallet der er uvisst og det kan ta en stund før den når dit, men den har iallfall gitt Santorum en gyllen mulighet til å love velgerne at han vil være ekstra påpasselig med å utnevne ultrakonservative dommere på alle nivåer. (Det er viktig å huske på at framtidige høyesterettsdommere gjerne blir plukket fra lavere rettsinstanser, noe som gjør Obamas seindrektighet med å nominere dommere til noe som kan sette grå hår i hodene på dem som forstår at kampen om framtidas juridiske hegemoni står nå.) At både Washington og New Jersey står på nippet til å holde sine egne avstemninger om homoekteskap, gjør ikke saken mindre aktuell.

Når det er sagt, innebærer homoekteskapsavgjørelsen også en liten åpning for Newt Gingrich. Uavhengig av hva man måtte mene om selve avgjørelsen – og menneskerettighetsframskritt gleder meg hvor som helst på kloden – så må man også huske på at dette er den samme rettsinstansen som Gingrich for bare noe uker siden fikk mye fortjent pepper for at han ønsket å kvitte seg med, fordi den er liberal, etter hans mening. Han kommer sannsynligvis tid å gjenta det framover, selv om ideen ikke er blitt bedre på de ukene den har fått modne. Men et eller annet må jo Gingrich gjøre for å vinne tilbake initiativet.

Den siste faktoren som er verdt å nevne her, er selvsagt den stadige frontrunner, tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney. Homospørsmål er alltid litt vanskelig for mannen som for ikke lenge siden kalte seg progressiv. For å konkurrere med nå avdøde Ted Kennedy (D) om senatssetet i 1994 måtte Romney love å være en bedre garantist for homorettigheter enn det liberale ikonet, og denslags lyder selvsagt ikke pent i dagens mer konservative republikanske parti. Romney har selvsagt skiftet syn siden den gang, men det har han jo som kjent i så å si alle viktige og uviktige saker. Mannens såkalte uavhengige Super PAC har sånn sett en jobb å gjøre for å skifte valgkampens tema innen Santorum og Gingrich igjen får minnet velgerne om at velgerne moderate eller konservative egentlig kan stole på Mitt Romney. For underholdningsverdiens skyld, og fordi vi som betrakter det hele på avstand slipper å leve med deres dårlige skjulte mobbing av alle minoriteter i det daglige, kan vi tillate oss å ønske dem begge lykke til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*