Anders Fogh Rasmussen er ferdig som statsminister i Danmark, og forlater snarest dansk politikk for å gå inn i som ny generalsekretær i NATO. I en rekke artikler ser vi nærmere nærmere på sceneskiftet. Først kommer Avhopperen, om Anders Fogh, så følger Påtropperen, om den offisielle arvtakeren, dagens finansminister Lars Løkke Rasmussen.
AVHOPPEREN
Det var lagt lang vei på forhånd at Anders Fogh Rasmussen skulle bli leder i Venstre etter statsmannen Uffe Ellemann Jensen. Ikke at han skulle bli det så tidlig, bare; planen var at han skulle modnes som stadig tyngre figur i en Uffe-ledet regjering en tid først. Det var planen at Ellemann skulle vinne valget i Danmark i 1998 med pen margin – en margin som stod til å være så generøs at avisene slo stort opp en seierssikker Uffe på avisforsidene dagen før valget under den triumferende overskriften ‘DEN ER HJEMME’. Det var den bare ikke; Poul Nyrup Rasmussens tungt prøvede sosialdemokratiske regjering vant igjen, og Ellemann forsvant hurtigere ut av dansk politikk enn noen hadde regnet med. Bordet sto helt plutselig dekket til nestleder Fogh.
Det var knapt noen selvfølge. Som nestleder hadde Anders Fogh Rasmussen vært en kontroversiell figur, ikke bare fordi han som skatteminister måtte innrømme grov villedning av Folketinget, men også fordi han var en ofte litt for høyttenkende ideolog. I 1992 skrev han sin nå legendariske bok Fra socialstat til minimalstat (du kan faktisk lese hele stasen her), et aggressivt, liberalistisk oppgjør med den sosialdemokratiske velferdsstaten. Boken er et grunnleggende usympatisk bilde på hva som kan skje når ideologier blinder deg fra å se virkeligheten, og var statsminister Nyrups siste desperate våpen i valgkampen så sent som ved regjeringsskiftet i 2001. I den siste debatten før valget tok Nyrup frem et eksemplar av minimalstatboken og rev melodramatisk ut sider mens han nærmest kolerisk bablet om hva som ville skje hvis det gamle sosialdemokratiet mistet makten. Det påvirket ikke Anders Fogh. Han var allerede et annet sted. Minimalstat-spøkelset var for lengst lagt i skuffen som ideologisk rettesnor, og har ikke vært å se siden. Anders Fogh derimot, har vært å se i stolen Nyrup hadde inntil den kvelden.
Som politiker har Anders Fogh stort sett alltid vært nesten like korrekt og strømlinjeformet som mannen selv. Veien er lang fra den ikoniske hulemannen som karikaturtegnerne elsket å fremstille ham som i minimalstattiden og frem til den skarpe skikkelsen han fremstår som i dag. Ryktene sier at han barberer seg to ganger om dagen, han har gått på kurs for å lære seg å blunke mindre (for å fremstå mer troverdig – det kan istedet noen ganger få ham til å se umenneskelig ut), han jogger ustanselig, trener hver dag og drikker ikke alkohol. Han er så lite dansk levemann som du får det. det kan nesten virke som om AFR lever etter en selvpålagt livskontrakt, ikke ulikt den han har bygget som sin politiske modell. Det er nemlig Tony Blairs gamle suksessformel om kontraktpolitikk som har vært det store, overhengende prosjektet i Foghs statsministertid – den der om at du skal stille konkrete løfter til velgerne, og så oppfylle dem en etter en. Det skjedde med skattestoppet fra 2001, med oppgjøret med smaksdommere og ekspertvelde i den offentlige debatten, med den nye, strenge innvandringspolitikken og alle de andre store løftene. At skattestoppet er brutt, ekspertveldet er erstattet av topptunge kommisjoner og knaonutvalg, og at EU-domstolen har satt foten ned overfor 24-årsregelen snakkes det ikke så høyt om lenger – men nå er det jo heller i Foghs jobb lenger.
Mye kan sies, og har blitt sagt, om Anders Fogh Rasmussens fremtreden og overbevisninger, men ett tør stå uimotsagt: Han har gjort seg selv til en gigant på den internasjonale scene. Mange av oss mener han har blitt det på grunnlag av farlige og katastrofale feilbedømmelser, som Irak-krigen eller Muhammed-krisen, men disse, samt hans rolle som vert for EUs legendariske utvidelsesmøte i København i 2002 bidro uansett sterkt til å gjøre ham til et uomgjengelig verdensnavn. Hans tette samarbeid med George W. Bush, og hans varme oppbakning til sistnevntes ”forfriskende demokratidagsorden”, har kommet tilbake og bitt ham i skulderen helt til det siste. Hans usmarte håndtering av Muhammed-bråket, der han truet sitt eget folk og kalte halve befolkningen for feiginger, er heller ikke glemt. Tyrkia har stått knallhardt på at det ikke skal bli noe av Foghs drøm om en internasjonal toppost, og det er lett å se at Fogh helt grunnleggende mangler en del av den diplomatiske kraften sjefen for en slik organisasjon bør ha, slik Harald Stanghelle i Aftenposten skrev for en liten uke siden. Det er noe litt lite ydmykt med en regjeringssjef som avfeier enhver kritikk med frasen ’Det er ikke noget at komme efter’ – det finnes ingen grunnlag for kritikken. Det fantes forbløffende ofte plenty.
Da Venstre stilte opp Fogh til gjenvalg som statsminister i 2005, var det med det skrudde, sikre slagordet Venstre – så ved du at det bli’r til noget. Han vant valget soleklart, akkurat slik han gjorde det i 2007, og dermed ble tidenes lengstsittende borgerlige statsminister i Danmark. Nå er i tiden inne for at Anders Fogh selv virkelig skal bli til noe på den internasjonale scenen – og overlate ansvaret for styringen av kongeriket til den tredje Rasmussen på rad; dagens finansminister Lars Løkke Rasmussen, påtropperen.