Hvor ble det av «håp» og «forandring»?

Neida, jeg skal ikke gjøre meg til selvhøytidelig dommer over det faktum at Barack Obamas gjenvalgskampanje har anlagt en krass og negativ tone de siste ukene og månedene. Den slags har man uansett et helt internett fullt av forståsegpåere, og en rivaliserende presidentkampanje, til. Det er dessuten liten grunn til å la seg provosere av temperaturen i debatten, hvis denne metadiskusjonen blir stående i veien for viktigere ting, som hva som gjør en kandidat egnet til å bekle presidentembetet, eller aller helst, hva slags politikk kandidatene vil føre om de vinner.

Det er hovedsakelig tre grunner til at jeg ikke lar meg hisse opp over at den unge senatoren som lovet en mer dannet, tverrpolitisk tilnærming til politikk i 2008, nå istedet raser landet rundt og angriper motkandidaten Mitt Romney for beslutninger han og hans firma, omstruktureringsselskapet Bain Capital, foretok på 1990- og tidlig på 2000-tallet. For det første har jeg ikke stemmerett. Jeg har dermed den mer behagelige muligheten å behandle det hele som et underholdende stykke politisk teater. For det andre klarer jeg ikke å forestille meg at Obama selv helt og fullt trodde på sin egen retorikk om at han kunne få et folkelig mandat som av seg selv ville utløse ny samarbeidsvilje. Vi var mange, deriblant undertegnede, som ikke klarte å forutse republikanernes disiplinerte sabotasje av den nye presidentens dagsorden, men forhåpentligvis hadde verken vi eller den nyvalgte presidenten selv, noen store illusjoner om at han ville klare å oppnå det som hadde unnsluppet flere håndfuller forgjengere; konstruktiv hyggestemning mellom partiene i Washington D.C.

For det tredje synes jeg ganske enkelt at Obama-kampanjens kritikk i prinsippet er legitim. Det kan diskuteres om den hele og fulle substansen tåler dagslys – faktasjekkere fra flere hold har anført at anklagen om at Bain bidro til outsourcing av amerikanske arbeidsplasser er villedende (The New Republics Alec McGillis mener de overser det viktigste) – men diskusjonen om Romneys ansvar for Bains forretningsstrategi er etter mitt syn legitim, enn så lenge Romney har gjort det til en hjørnestein i sin salgspitch at hans bakgrunn som forretningsmann gjør ham enestående godt kvalifisert til å lede landet tilbake til lav arbeidsledighet, vekst og storhet. Boston Globes artikler om at Romney tilsynelatende i rettslig forstand var Bains eneste eier og øverste sjef helt fram til 2001, og ikke 1999, som tidligere hevdet, har også åpnet for en debatt om hvorvidt Romney dermed kan holdes ansvarlig for beslutninger selskapet traff i denne perioden. Her deler debattantene seg pent og pyntelig etter partipreferanse, hvor republikanerne hevder at Romney kun var ansvarlig i navnet, mens demokratene aner en rykende pistol som kan binde Romney til omstridte nedleggelser.

Her kommer «håp og forandring» inn i bildet igjen. Demokratenes aggressive strategi har presset Romney på defensiven, og republikanernes svar har derfor vært todelt: For det første å anklage Obama for å ha forlatt den samlende 2008-strategien, til fordel for en minst like partisk linje som den han kritiserte for fire år siden. Paradokset er selvfølgelig at republikanerne den gang avfeiden «håp og forandring» som håpløst naivt tåkeprat. Jeg holder ikke pusten i påvente av at republikanerne skal reise seg og applaudere, dersom Obama mot formodning skulle roe ned Bain-angrepene og istedet gå tilbake til hope-mongering. Dernest hevder republikanerne at Obama nå går etter Romney fordi han vil avlede oppmerksomheten fra en trassig høy arbeidsledighet, og en økonomi som står i stampe.

Det kan være noe i det, men republikanernes problem er at Obamas strategi ser ut til å fungere, iallfall på marginalene. Han gjør det fortsatt overraskende godt i svingstatene som er ventet å avgjøre valget, og han har satt seg tungt på oppgaven det er å tegne et negativt bilde av Romney, før republikanernes landsmøte neste måned. I tillegg har han fått god drahjelp av republikanske meningsmakere, fra ledersiden til Wall Street Journal, og Weekly Standards Bill Kristol til republikanske guvernører rundt omkring i landet, som alle er misfornøyde med ulike sider av Romney-kampanjens budskapsdisiplin. Det hjelper heller ikke at spørsmålet om Romneys pengeplasseringer i utlandet, og hans uvilje mot å offentliggjøre informasjon om sine finansielle forhold for mer enn ett år, har blitt møtt med samme frustrasjonen på hjemmebane.

Når det er den veien det går, er det vanskelig å se hvorfor Obama-kampanjen skulle ønske å skifte spor. Innimellom angrepene på Mitt Romney og en handlingslammet kongress har han tross alt lyktes i å gjennomføre en delreform av innvandringspolitikken, som er antatt å mobilisere latino-velgere, og i å signalisere at han vil frede skattelettelsene for middelklasse gjennom å heve skattene for de to prosent rikeste. Flere medier skriver nå at Romney kan være på nippet til å offentliggjøre sin visepresidentkandidat innenfor de nærmeste dagene eller ukene. Det er naturlig å anse det som et delvis forsøk på å flytte oppmerksomhet over på tryggere grunn.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*