RNC ’12: If you tolerate this, your children will be next

På en måte var der passende at Bush-administrasjonens utenriksminister, Condoleezza Rice, og superhauk og tidligere presidentkandidat, John McCain, fikk slå an tonen på det republikanske landsmøtets andre dag. Formålet var formodentlig å trekke fokus over på utenriks- og sikkerhetspolitikk, et område hvor partiets angrep på Obama som en svak leder snart er nødt til å sette seg, ettersom demokratene for første gang på mange, mange år har større tillit enn republikanerne. Men det passet kanskje aller best fordi det rammet inn hvor vidtrekkende Paul Ryans økonomiske visjoner i virkeligheten er. Rice, som etter en kompetent tale om at USA ikke må gi opp statusen som supermakt, igjen vil bli ut en bølge av spekulasjoner om presidentambisjoner i 2016, og McCain, som tok til orde for en hardere linje overfor Syria, understreker nemlig til hvilket punkt Ryans tilkjempede nøysomhet ikke rekker: Til forsvarsbudsjettet.

Visepresidentkandidatens egen tale, framført med en ro og selvsikkerhet som tilsynelatende gikk rett hjem i salen, endte nemlig opp som et ideologisk tydelig, men bevisst villedende svartmaleri av USAs dystre framtid under en gjenvalgt Barack Obama. Og skal Ryans ambisjon om å redusere det offentliges andel av bruttonasjonalproduktet drastisk, uten samtidig som forsvarsbudsjettet fredes, må det kuttes hardt andre steder. Som republikanere flest elsker Ryan å snakke om samfunnskontrakten, og da ofte gjennom å peke på at lånefinansiert velferd idag sender regningen til neste generasjon («Vi har ingen tid å miste,» insisterte Ryan, hvis USA som vi kjenner det skal bestå.) Det offentliges andel av samfunnskaka er ikke bare for stor på ideologisk grunnlag, det er også et moralsk problem. Derfor må Medicare reformeres, hevder Ryan, uten å nevne det vilt upopulære privatiseringsforslaget sitt direkte. Det ville dessuten fått det til å skurre kraftig når han gikk videre til anklage Obama for å være den som virkelig er ute etter å undergrave Medicare. De mange hundre milliardene i Medicare-besparelser som er del av helsereformen, har fått mange runder i manesjen under landsmøtet, uten at Ryan nevnte at han i sitt eget budsjettforslag budsjetterer med de samme milliardene som åpenbart er «et ran» og fullstendig uansvarlig når det kommer fra Obama.

Jonathan Cohn og flere har gjort en god jobb i å påpeke Ryans antagelig bevisst lemfeldige omgang med fakta i talen, en taktikk Daily Beasts mediekommentator, Howard Kurtz, likevel gikk god for, fordi det appellerte så sterkt til aktivistene i salen. Ved siden av hykleriet om Medicare – her vil Ryan umiddelbart innvende at Mitt Romney vil lansere sin egen plan, og at det således av en eller annen grunn plutselig er irrelevant hva landets potensielle neste nestkommanderende lenge har ment om saken – trekkes særlig Ryans rolle i gjeldsforhandlingene i Kongressen fram. Visepresidentkandidaten skjelte ut Obama for ikke å ta rapporten fra den tverrpolitiske Simpson-Bowles-kommisjonen alvorlig nok. Det er en kritikk som hadde stått mye sterkere om ikke Ryan, selv medlem av kommisjonen, hadde stemt imot de endelige anbefalingene den la fram. At Paul Ryan ikke gikk god for kommisjonens arbeid må naturligvis betraktes som et irrelevant sidespor, enn så lenge muligheten er til stede for å få inn et slag mot president Obama. (Hvem som egentlig saboterte hvem mens det fortsatt gikk rykter om et omfattende kompromiss mellom Obama og republikanernes president i Representantenes Hus, John Boehner, skal vi ikke ta opp her.)

You didn’t build that-leksa var en selvsagt del av Ryan-talen, likesom de biografiske fortellingene om morens gründerånd. Men sideløpende med disse to; Rice og McCains mantra om at Obama er en nølende leader from behind; og påstanden om at han ikke anerkjenner hardarbeidende bedriftsledere; kommer et tredje, mer defensivt angrepspunkt til syne: Det handler om å fiske i vippevelgere potensielle skuffelse over Obama. Ryan illustrerte det med collegeutdannede unge mennesker som stadig bodde hjemme hos foreldrene, og spurte hvordan de så på de falmede Obama-plakatene fra 2008. Det er defensivt i den forstand at det appellerer mer til skuffelsen over alt Obama har mislykkes, enn til optimisme overfor hva Mitt Romney kan stille opp med istedet. Men i tillegg til kamp mot uamerikanske reguleringer, skatteøkninger og allmenn helseforsikring (motsatt hva de påstår, har republikanerne ikke noe eget alternativ; iallfall ikke ett som dekker tilnærmelsesvis like mange som Obamacare.), vil Romney-Ryan-kampanjen åpenbart sende et signal om at de ikke bryr seg om hvorfor folk kan tenkes å stemme på dem. Den potensielt neste førsteektefellen, Ann Romney, var jo inne på det samme på tirsdag: Du trenger ikke være enig med Mitt Romneys politikk, så lenger du forstår at han er en hardarbeidende fyr.

Den økonomiske dommedagsretorikken var for øvrig også høyst tilstede i Kentucky-senator Rand Pauls innlegg på landsmøtet. Grunnlovsfundamentalisten Paul, som vi flere ganger har utropt til en det er verdt å holde øye med, rev kanskje ikke ned huset på den måten faren, Ron Pauls, tilhengere hadde håpet på, men budskapet var ikke til å ta feil av: Helsereformen er grunnlovsstridig, den føderale staten er for stor, og Barack Obama er en uvenn av markedet og det som gjør USA til et eksepsjonelt land. Det låter alltid så underlig; Paul Ryan slo på sin side fast at Obamacares reguleringsregime ikke hadde noen plass i et fritt samfunn, men det blir gjentatt så mange ganger i disse dager, at avsenderne nok må tro på det. Når Paul Ryan snakker «regulatory reform,» er det deregulering han mener. Og når han nikker i retning «tax fairness,» mener han fortsatte skattelettelser til de aller rikeste, eller til nød at skattebyrden er fordelt på for få (som skyldes et bunnfradag som gjør at de fattigste ikke betaler skatt opp til et visst nivå.)

Om noen timer går Mitt Romney på scenen. Det blir spennende å se om han klarer å samle de mange trådene, og kondensere alle angrepene ned til ett eneste argument for hvorfor han bør erstatte Barack Obama. Han har forberedt seg på dette siden 2007, så nå bør han være klar.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*