Kan politiske livvakter redde Kirsten Gillibrand?

Som jeg har skrevet om tidligere, har president Obama og New Yorks seniorsenator Chuck Schumer ikke akkurat vært tilbakeholdne med å gripe inn i delstatens politiske liv hvis de har ment at det var til partiets beste. Men det variert stort hvor vellykkede inngrepene har vært. Schumer, tidligere leder av demokratenes valgkamporganisasjon i Senatet (DSCC) klarte tidlig å presse kongressmedlemmene Steve Israel og Carolyn Maloney fra å utfordre senator Kirsten Gillibrand i nominasjonsvalget, men Obamas uttalte forsøk på å få guvernør David Paterson til å tre til side for den langt mer populære Andrew Cuomo har så langt ikke gitt uttelling. (At alle likevel forventer at Cuomo til syvende og sist blir partiets guvernørkandidat, sier antagelig mest om hvor umulig det ser ut for Paterson å vinne). Men når det nå blåser opp til enda en potensiell nærkamp for Gillibrand, utnevnt til senator for ett år siden for å erstatte Hillary Clinton, mobiliserer duoen til flerfrontskrig igjen.

Utfordreren heter Harold Ford jr., og tør være et kjent navn for den som har fulgt nøye med på hvordan demokratene bygget opp sine solide flertall i begge Kongressens kamre ved de to siste valgene (en soliditet som kan vise seg overmåte verdifull når partiet nå ruster seg for dramatiske tap i midtveisvalget i november). I 2006 var han nemlig en slags postergutt, nesten en Barack Obama, for hva som skulle til for å få valgt demokrater i tradisjonelt republikanske stater. En republikansk kampanje med til dels sterke rasemessige undertoner var en del av grunnen til at afro-amerikaneren Ford ikke vant en plass i Senatet fra sørstaten Tennessee, men han hadde sin sosiale konservatisme og understreking av økonomisk ansvarlig og mindre statlig innblanding til felles med flere av dem som faktisk vant; for eksempel tidligere guvernør Bob Casey jr. i Pennsylvania, Jon Tester fra Montana og den tidligere republikaneren Jim Webb fra Virginia. Etter å ha ristet av seg nederlaget gikk Ford så videre til å bli leder for den sentrumsorienterte demokratiske tenketanken Democratic Leadership Council, som hadde så stor innflytelse på partiet i Bill Clintons og New Democrats’ regjeringstid.

Men her ligger også et av de store problemene når Ford nå vurderer å utfordre Gillibrand i New York. Som NPRs politiske kommentator Ken Rudin aldri blir lei av å påpeke, har New York ikke nødvendigvis store motforestillinger mot å velge kjente mennesker utenfra til senator – Robert F. Kennedy og Hillary Clinton er nærliggende eksempler, og også den politisk uerfarne Caroline Kennedy tiltrakk seg stor interesse – men de må helst være stødige liberalere. Det finnes betydelig rom til å utfordre Kirsten Gillibrand på hennes venstre side. Mens hun satt i Representantenes Hus inntok hun en rekke standpunkter, særlig i våpen- og sosiale spørsmål, som lå til høyre for demokratenes grasrotvelgere, men hun har arbeidet målbevisst for å slette sporene etter seg. National Rifle Association får et stadig mer anstrengt forhold til henne, og hun har tatt til orde for å åpne høring for å få omgjort Forsvarets omstridte ‘don’t ask don’t tell’-regel, som gjør at åpent homofile soldater blir avskjediget fra hæren. Å utfordre Gillibrand på dette grunnlaget forutsetter imidlertid at din egen troverdighet i disse spørsmålene selv er udiskutabel. Det er den ikke for Harold Ford jr., som i et slags lanseringsintervju med New York Times har ‘åpnet for å revurdere DADT’ og ‘støtter alle våpenbegrensningsforslagene borgermester Michael Bloomberg har innført i New York City’, men som i likhet med Gillibrand har en forhistorie som sier noe annet. Gillibrands store fordel er at hun har hatt et år på å vise kritikerne i praksis at hun har endret holdning, og hun har nå for eksempel fått støtte fra Carolyn McCarthy, som da Gillibrand ble utnevnt lovet å utfordre henne alene basert på våpenspørsmålet. Om så Harold Ford jr. hadde lovet å følge henne standpunkt for standpunkt på sin vei mot venstre vil han ikke kunne oppnå noe bedre enn stemmelikhet. Da er det sannsynligvis Gillibrand som vinner.

Gillibrand har også uttalt seg meget skeptisk om forsøkene på å begrense aborttilgangen, som Bart Stupak (D-Michigan) og Ben Nelson (D-Nebraska) har foreslått i henholdsvis Husets og Senatets helsereformforslag. Hun stemte til slutt for et forslag som inkluderte Nelsons tillegg, fordi det ikke gikk like langt som Stupak. Dersom Ford hadde erklært seg som motstander av reformen av denne grunn, kunne han i det minste hatt en mulighet til å skille seg ut fra Gillibrand. Det kunne også ha hjulpet ham med å redusere frykten for at han vil stemme for abortbegrensninger hvis han skulle bli senator Men når Ford faktisk har sagt at han ville ha stemt imot helsereformen, er det fordi han mener den legger for store økonomiske byrder på New York. Det er helt i tråd med hva han mente dengang han var en økonomisk konservativ kongressrepresentant, men det er neppe et standpunkt som vil virke særlig forlokkende på partiaktivistene. Mens dette skrives kjemper partiapparatet en innbitt kamp for å vinne det overraskende jevne suppleringsvalget i Massachusetts og sikre at Martha Coakley kan avlegge den sekstiende stemmen for reformforslaget når det skal igjennom Senatet på nytt. Da er det neppe et sjakktrekk av Ford å smykke seg med at han ville bidratt til å skyte ned en av de største seirene for liberale ideer siden Lyndon Johnsons Great Society.

Nettopp fordi Fordi konsekvent nekter å plassere seg ideologisk til venstre for Gillibrand, samtidig som han altså metodisk forsøker å ta avstand fra sine tidligere konservative standpunkter, framstår argumentasjonen for hvorfor det er nødvendig å istedet satse på ham som uklar. Så vidt jeg kan se, koker det ned til at det er en uting at en utpekt senator ikke skal ha en utfordrer når hun skal møte velgerne første gang. Og da er jeg, etter å ha sagt meg enig med Chris Cillizza i at det tyder på at Ford ikke nødvendigvis forventer å vinne, men heller vil gjøre seg aktuell for en senere nominasjon, tilbake ved rollene til Obama og Schumer. Særlig seniorsenatorens posisjon som uoffisiell livvakt for Gillibrands politiske framtid kan ha provosert Ford så mye at sjansene for at han til slutt utfordrer henne faktisk er blitt større.

Men jeg ser ingen grunn til å tro at hun ikke kommer til å gå seirende ut.
___________________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*