RNC ’12: Talk to the chair

Det er ikke godt å vite hva de tenkte på, planleggerne som ga grønt lys til Clint Eastwoods bisarre opptrinn på republikanernes landsmøte torsdag kveld. «Overraskelsesgjesten» ble klappet inn på scenen, og ved siden av ham sto en stol. Fint nok, han er jo gammel. Kanskje han vil sette seg etter en stund. Men, nei. Dette var ikke en hvilken som helst stol, forsto vi etter hvert. Det var en stol som skulle forestille Barack Obama. Eastwood selv virket heller ikke spesielt bekvem med den anstrengte premissen, men han klamret seg iallfall fast i drøye ti minutter, mens han framførte det som mest av alt minnet om et dårlig standup-show, ispedd imaginære samtaler med stolen, unnskyld, «president Obama», om alt som hadde gått galt de siste fire åra. Landsmøtedelegatene lo høflig av vitsene, men hjemme i TV-stuene må det hele ha virket veldig merkelig. Og da ikke bare fordi mange av oss trodde Eastwood var på vei over i (den virkelige) Obamas hjørne da han spilte inn en Super Bowl-reklame om det patriotiske i bilindustriens gjenreisning tidligere i år. Jeg kan ikke unngå å tenke at den desperate appellen fra noen i salen om Eastwood kunne framsi sin berømte replikk, «Make my day», mest av alt handlet om at han deretter kunne ta med seg stolen, unnskyld, «president Obama», og pelle seg av scenen. Det gjorde han, til slutt.

Etter dette ble jeg for et øyeblikk skrekkslagen. Det første Florida-senator Marco Rubio sa da han gikk til podiet, var nemlig at han trodde han hadde drukket litt av Clint Eastwoods vann. Hva kunne nå være i vente? Jeg gruet meg. Men Rubio var okay, selvsagt, og for en politiker allerede rost så langt opp i skyene at forventningene til enhver tid er hans verste fiende, var det trolig en fordel å etterfølge den gamle Hollywood-stjernen. Kubansk-amerikaneren Rubio begynte talen med å be om frihet fra diktaturet for det kubanske folk, et ønske jeg deler, uten dermed å mene at blokaden fungerer spesielt glimrende. Nikket til naboen innledet også Rubios jobb med å skrive seg selv inn i historien om Den Amerikanske Drømmen. Det var effektivt og inspirerende, på den måten som den svulmende eksepsjonalisme-retorikken ofte er: Her sto en mann hvis foreldre flyktet fra Cuba, og hvis far hadde innprentet i ham at han hadde et ansvar for å bli noe, når han først hadde kommet til Amerika, på talerstolen på et politisk landsmøte. Ispedd noen spanske gloser – som tilhørerne klappet høflig og hyklersk for, tatt i betraktning hvor ofte partiets hardliners tar til orde for å gjøre engelsk til uomgjengelig nasjonalspråk – gjorde han også sitt forsøk på å overbevise latino-velgere om at det republikanske partiet er en trygg havn for dem og deres interesser. Deretter ventet den formelen vi har blitt så vant til gjennom landsmøtet; om gjeld, arbeidsløshet og selvskapte bedrifter. Komplett ble talen imidlertid ikke før han også hadde nikket forsiktig til at Obama ikke er en dårlig person; han er bare en dårlig president.

Dette er åpenbart et nøye kalibrert forsøk på å hanke inn den tilsynelatende forsvinnende lille andelen velgere som ikke allerede har bestemt seg. De antas å ha vært Obama-velgere i 2008, og må de overbevises at det ikke lenger er nok at de liker Obamas personlighet, så lenge merittlista hans ikke holder mål. Som Paul Ryan før ham, og Marco Rubio tidligere samme kveld, vendte Romney derfor tilbake til bildet av desillusjonerte nyutdannede ungdommer som må flytte tilbake til sitt Obama-prydede gutterom fordi økonomien har gått i stå under den sittende presidenten. Jeg har flere ganger understreket at jeg synes det er en merkelig defensiv strategi, fordi den gir en følelse av at ikke bare er Obama en mann det kan være vanskelig å forlate; Mitt Romney er også en mann det er nesten umulig å forføres av. På den annen side prøvde Romney å snu dette til sin fordel i landsmøtetalen, ved å eksplisitt skru ned forventningene og dermed øke kontrasten til Obamas 2008-kampanje. Ann Romney lovet på tirsdag at Mitt ville arbeide utrettelig for landets beste, mens Mitt igår lovet å gjøre sitt beste for «deg og din familie.»

Ellers serverte Romney et varmt forsvar for sin fortid som direktør for Bain Capitol, omstruktureringsselskapet som gjennom sommeren har gitt grunnlag for en rekke aggressive reklamefilmer fra Obama-kampanjen, men som Romney nå likevel ser ut til å omfavne. I tråd med et av landsmøtets mange overordnede temaer («We Built It!») understreket kandidaten hvordan hans suksess som forretningsmann ville være til hjelp for ham som president, og hvordan Obama med sin skatte- og reguleringspolitikk og harde ord mot de rikeste, er ute etter å «straffe de som opplever». Det minner om en reprise av «spreading the wealth around»-oppstusset fra innspurten for fire år siden.

Bakgrunnen fra privat sektor var naturligvis også del av en strategi som gikk ut på å få Romney til å framstå som en mann som deler frustrasjoner og erfaringer med vanlige folk. Han snakket for en sjelden gangs skyld om sin religiøse tro, og i slike stunder framstår han nettopp som et helt vanlig, overbevist følelsesmenneske. Historiene om hans omsorg for trosfeller og andre mennesker i problemer var rørende, og ble effektivt formidlet av mannen selv.

Men, som Washington Posts Ezra Klein påpeker, var det også en tale nærmest renset for politisk substans. Den som lette etter hva en Romney-administrasjon planlegger for landet, finner kanskje noen generelle hint i Romneys fempunktsplan for nye arbeidsplasser, men trolig vel så mye i Paul Ryans mer ideologiske tale fra kvelden før. Og det trenger ikke være en fordel for Romney. Risikoen er tilstede for at velgerne enten sitter igjen med at Ryans politikk er identisk med Romney, hvilket ville være upopulært, eller at Ryan og Romney taler med to tunger, som er uærlig og forvirrende.

Og med det var republikanernes landsmøte over. De fleste presidentkampanjer opplever en viss opptur på meningsmålingene etter et landsmøte, men hvis landsmøtet skal kritiseres for noe annet enn Paul Ryans løgnaktige tale, Chris Christies selvopptatthet eller Clint Eastwoods surrealistiske performance, måtte det være at det er vanskelig å finne ett spesifikt øyeblikk som blir sittende igjen, eller som forandrer valgsamtalen, slik Sarah Palins tale gjorde et kort øyeblikk i forrige runde. Oppturen kan bli kortvarig. Demokratene kommer til å bruke tilsvarsretten til å snakke om kvinners rettigheter, Bush-økonomien og republikansk sabotasje når de møtes til sitt tilsvarende fesjå i North Carolina neste uke.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*