«Mens engelskmenn og svensker godt kan tåle turbankledde trafikkonstabler, er det åpenbart noe ved den norske onkel og tante politi som gjør at hans eller hennes verdier er nøytrale når de representerer den kristne norske stat, og ikke ellers» (Anders Heger i Dagsavisen i dag)
Det var vel ingen som i fullt alvor skulle tro at et ikke-eksisterende problem skulle skyve Selveste Drillo inn i skyggenes dal den uken hvor han kom tilbake og vant en treningskamp for landslaget, vel? Joda, for samme hvor mye vårt land elsker sin humørløse fotballpensjonist (sist sett som trener for, ja, FK Zebra, tror jeg det heter), kan det uansett ikke dytte på utsiktene til en tre-fire ordenshåndhevere med andre ting på hodet enn meg og deg. Justisministeren, Knut Storberget, som en gang var en smart, kompromissløs og egentlig ganske tøff mann, selv om hans fysiske tilstedeværelse aldri har raget særlig mer enn en fyllesyk smurf, har gitt opp. Ikke forvent deg noe som helst av nytenkning fra nyere norsk justispolitisk histories mest nytenkende minister fremover, hvis det har til utsikt å å ha mer vidtrekkende kontroverspotensiale enn å si at tyveri er teit. Han er pakket sammen og venter på valget, hvor han skal tilbake til Stortingets lune og beskyttede atmosfære.
Det finnes mange grunner til det, noen av dem sikkert gode. Men bråket om hijab i politiet er ikke en av dem. Det er ingen grunn til å tvære denne diskusjonen ut – det er ikke plass i dette universiet for at forslaget får flertall. Det er ikke engang sikkert at det er dumt, utover at det igjen viser hvor trang og uinteressant, tidvis ubehagelig denne typen debatter fort blir her på berget. For det er jo ingen som egentlig digger hijab. Null. Ikke jeg heller. Men debatten bør ikke handle om det. Den bør handle om at vi har hatt en lignende ordning innenfor Forsvaret og tollvesenet i årtier, uten at noen har reagert på det eller kalt det hemmelig snikislamisering av Norge. Den kan med fordel handle om at de lever fint med samme opplegg i for eksempel Sverige eller Storbitannia, som Anders Heger skriver – eller kanskje om at det i London har vært bare rundt tyve tilfeller hvor kvinnelige politibetjenter har valgt å bære hijab, slik Bergens Tidende skrev fredag.
Tenk over det: Hvis tallet i verdensbyen London er så absurd lavt som 20, hvor viktig og samfunnsomveltende tror du egentlig dette spørsmålet blir i Norge? Sannsynligheten er meget stor for at vi har hevet alle verdifaner høyt til værs over et spørsmål som knapt noen gang ville oppstå overhodet om ministerens forslag hadde blitt gjennomført. Det minner om tornadoen etter det danske Weekendavisen kalte «Store Tørklædedag» i Danmark; da myndighetene ønsket å åpne for at Høyesterettsdommere i det flate nabolandet kunne bære hijab om de ønsket. Haken: Det fantes ingen muslimske høyesterettsdommere, det tar årevis å bli en og det fantes ingen utsikt til at man ville klare å fremskaffe noen i overskuelig fremtid heller. Resultatet: Ministeren måtte nesten gå, islamiseringsmelodien fikk nye omdreininger på alle kanaler og saken lagt tilbake i skuffen.
Nå er det vår tur.