I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012 I dag: Verdens AIDS-dag.
*********************
«This isn’t gonna be cured for years and years and years. I’m gonna die from this», sier den unge og desillusjonerte aktivisten på kinolerretet. Men Peter Staley, en av medstifterne av aktivistgruppa ACT UP og blant hovedpersonene i David Frances glimrende dokumentarfilm How To Survive A Plague, var en av de heldige. Han døde ikke av AIDS, slik sykdommen hadde tatt livet av så altfor mange av hans venner, mens legemiddelindustrien og politikerne så en annen vei, enten de passet på bunnlinjen eller brukte anledningen til å skremme velgerne med at AIDS var en selvpåført livsstilssykdom for homofile. Istedet sto han i oktober i en kinosal i Bergen og tok imot hyllest og besvarte spørsmål fra politisk bevisste cinefile.
Det er på grunn av mennesker som Peter Staley, og den livreddende aktivisten og moralisten Larry Kramer, at verdens AIDS-dag ikke lenger bare behøver å handle om å minnes. Vi kan også se framover, og notere at arbeidet med å hindre HIV-spredning går framover, selv om resultatene blant homofile menn er mindre oppløftende. Men når vi løfter ham og ACT UP fram i desemberkalenderen, er det ikke fordi det er enda et beleilig jubileum. Det er fordi all verdens framskritt aldri må tillate oss å glemme at faren ikke er over, at de som lever med sykdommen idag heller ikke har det enkelt. Det er fordi noen kjempet fram seirene. Noen våget.
Men noen tapte. Hvis de siste par årene har lært undertegnede noe, så handler det om minnenes kraft. Om viktigheten av å huske; av at det er noen der til å fortelle. Derfor handler How To Survive A Plague for meg ikke bare om hvilken historie som blir fortalt, om splittelser og desperasjon, men om at noen er igjen til å fortelle. Ikke bare for sin egen del, men for vår del. Dette har skjedd. Disse menneskene har levd. De har betydd mye for mange.
Dette skriver jeg ikke for å avpolitisere kampen for like rettigheter. Ikke for å dysse folk inn i troen på at nye framskritt vil komme av seg selv. Men for å bli oppriktig engasjert kreves det ikke alltid bare en god sak, men også en personlig tilknytning. Denne personlige forbindelsen oppstår også i Bill Weber og David Weissmans dokumentar We Were Here (2011), en film om konsekvensene av AIDS-epidemiens spredning i San Francisco på 1980-tallet. Overlevende forteller om frykten og trossigheten som rammet det skeive miljøet som bare noen år tidligere hadde strømmet til den amerikanske vestkysten for å kunne leve som seg selv fullt og helt; om vennene, tapet, og livet etterpå. I mitt hode er How To Survive A Plague og We Were Here for filmatiske søsken å regne. Forskjellige av temperament, men med så mange felles erfaringer, om gleder og sorger, tap og personlig styrke, at de henter energi fra hverandres eksistens.
Hvis du kan få tak i dem, er dette en god dag for å se begge.
***
MER:
The NAMES Project – et minneprosjekt, initiert av aktivisten Cleve Jones gjennom utstillingen The AIDS Memorial Quilt, som dokumenterer minnet om mer enn 94.000 AIDS-ofre.
And The Band Played On (1987) – Harvey Milk-biografen Randy Shilts’ tidligere historie om epidemiens inntog i USA. Filmatisert i 1993.