I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Phineas and Ferb og barne-TV for voksne.
**************************
Vi har nevnt både i forbindelse med Twilight og Justin Bieber at det med åra har blitt stadig vanskeligere å følge trendene i ungdomsmarkedet i sanntid. Og, jada, det er jo også en form for Altschmertz. Men hvor vanskelig tror du ikke det da er å holde seg oppdatert på hva det enda yngre publikummet fyller helgemorgenene – og de fleste andre timene av deres avkortede døgn, kan man få inntrykk av – med? Vel, det er faktisk litt enklere. Iallfall hvis du, som jeg, inntar en variert popkulturell diett av amerikanske politiske talkshows og Disney Channel-serier. La meg forklare.
Oppunder jul i fjor vikarierte Melissa Harris-Perry i programlederstolen for Lawrence O’Donnell på hans kveldshow The Last Word på MSNBC. (Harris-Perry har seinere fått sitt eget selvtitulerte program på helgemorgener, umiddelbart etter en annen Desemberkalender-favoritt, Up with Chris Hayes, på sendeskjemaet). Ingenting oppsiktsvekkende i et lite gjestespill, selvsagt, bortsett fra en ting: I åpningsmonologen, om hvordan politikken noen ganger etterligner fiksjonen, brukte hun anledningen til å sammenligne republikanernes president i Representantenes Hus, John Boehner, med den parodisk onde, smålige vitenskapsmannen Dr. Heinz Doofenschmirtz fra Disney Channels animasjonsserie Phineas og Ferb. Jeg ble interessert nok til å sjekke ut hva P&F egentlig var for noe, etter å en stund ha avskrevet det for mitt indre øye og øre som noe støyende tøys for småbarn, og kunne raskt forstå sammenligningen. Doofenschmirtz, en tragikomisk oppfinner som i hver episode av TV-serien koker sammen en vanvittig komplisert ond plan for å løse et bagatellmessig problem eller noe bare irriterer ham, mislykkes hver gang, på en måte som gir assosiasjoner til den av og til fortapte Boehner.
Vi forlater den politiske parallellen her, men poenget er dette: Doofenschmirtz er kanskje den beste og morsomste rollefiguren jeg noensinne har sett i en animasjonsserie for barn. Hans små konspirasjoner har en nærmest seinfeldiansk metahumor, men enda viktigere er det at han har en tidvis direkte rørende personkjemi – hvis noe slikt kan eksistere mellom animerte figurer, og hvor den ene parten er menneske og den andre er et dyr – med nebbdyret Perry, kjæledyret til tittelens Phineas og Ferb, som i det skjulte opererer som agent for å spolere Doofenschmirtz onde planer. Samtidig som Doofenschmirtzs kyniske verdensanskuelse har trekk fra litt datert nittitallskomikk, har doktoren selv en gordisk knute av ødipale oppheng. Mer enn noe annet virker hans megalomane framferd til å stamme fra et minneverdighetskompleks i kampen for sin mors kjærlighet med sin langt mer vellykkede bror, illustrert i denne underholdende montasjen.
Handlingen, hvis grunnriff alltid er det samme, kretser rundt Perrys eiere, halvbrødrene Phineas og Ferb, som tilbringer sommerferien i bakhagen med å skape de utroligste oppfinnelser. Storesøsteren Candace jakter konstant på muligheter til å avsløre guttenes aktiviteter overfor sine velmenende foreldre, men selv de største konstruksjoner (som fullskala-reproduksjoner av Eiffeltårnet) forsvinner alltid på uforklarlig vis like foran nesen på henne hver gang hun har klart å overtale sin mor til å vende blikket mot gressplenen – som oftest på grunn av hendelser i sidehandlingen mellom Doofenschmirtz og Perry. Forholdet mellom den utadvendte Phineas og den stillfarne Ferb er serien største styrke, og nøkkelen til de morsomste scenene: Phineas har uovertruffen praktisk sans. Hans bror, en intellektuell skapning, taler ikke i utrengsmål, men leverer en eller to gravalvorlige vitser i hver episode. Serien er en velkommen hyllest til nerder og kunnskapstørst, servert med varme og sympati, under den ironitunge overflaten.
Det er en kinoversjon av TV-serien underveis, med antatt premiere i 2014, men allerede i fjor fikk Phineas og Ferb sin fullengdes-debut i TV-filmen Phineas & Ferb: Across the 2nd Dimension. Den er en ujevn affære, og det føles ikke helt som om premisset har nitti minutter i seg, men filmen bidrar i det minste til å understreke hvor sentrale de gjentatte sangnumrene er for seriens sjarm. Soundtracket, både i filmen og serien, er fengende som fy, og flommer over av smarte innfall og energi. Hør bare på Everything’s Better With Perry, en søt og pussig hyllest til det hattekledde nebbdyret med musikalske hint av så vel Stevie Wonder i Songs in the Key of Life-perioden som Jackson 5 (tekstutdrag: “We consider every day a plus/to spend it with a platypus/We’re always so ecstatic/’cause he’s semi-aquatic”). Eller den akustiske pop-perlen Perfect Day. Eller den vidunderlige Hey Ferb, som nikker kjærlig til musikalsjangeren og er bygget rundt Phineas’ signaturreplikk «I know what we’re gonna do today!». Summer (Belongs To You) er en riktig power pop-godbit, mens Come Home Perry er en rørende hyllest til familiens kjæledyr. Perry har også sin egen kjenningsmelodi («He’s a semi-aquatic eight-legged mammal of action!”), en vennlig pastisj over Bond-temaet.
Phineas og Ferb er av den typen TV-serier uttrykket guilty pleasures ikke er ment for, men sikkert brukes om likevel, ettersom det ikke er meningen av voksne mennesker skal se barne-underholdning uten barn. Likevel: Du bør se det. Med en spilletid på rundt 10 minutter per episode, trenger du ikke akkurat rydde kalenderen. Det er et uforpliktende, skarpt og vittig friminutt. Det vil si, helt til du blir hekta, og bare må se sju episoder til.
______________
AKTUELL TV/FILM:
Phineas og Ferb vises på Disney Channel og TV Norge alle hverdager.
Phineas and Ferb Across the 2nd Dimension er tilgjengelig på DVD.