Desemberkalenderen: Om alt det vonde

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Behandlingen av det ufattelige.

*********************

Det har – helt bevisst – vært underkommunisert i Desemberkalenderen til nå at store deler av 2012 har vært helt jævlig. Rettssaken etter massakren 22. juli i fjor, hvor vi mistet noe av det fineste som fantes, har preget året på måter vi har prøvd å skjerme denne spaltens lesere for. Fordi desemberkalenderen, en kjær tradisjon vi ser frem til å gjøre, skal handle om å feire det flyktige, det som helt kort er en injeksjon av lykke eller stolthet, men som bør nå lenger enn øyeblikket.

Og så skjer sånt som Joan Didions Blue Nights.

Noen tilfeldigheter, og en hel del ganske vanlig selvbestemmelse, gjorde at jeg denne våren var i dyp, akademisk nærkontakt med en rekke bøker om sorg, samtidig som den reneste ondskap fikk taletid i Oslo tingrett i april i år. Her var kreft, hjerteinfarkt, alderdom – alt hva man kan finne av ‘naturlige dødsfall var på min meny, de ‘for tidlige’. Alle dødsfall er ‘for tidlige’.  Jeg kjenner fortsatt ingen som har dødd ‘for sent’. Kan hende kjenner jeg ikke dem som kan motsi meg.

Joan Didion er forfatter, rettmessig hyllet for sin generasjonslange innsats som journalist, som samler av post-Vietnam-motkulturens stemmer. Når Didion, nå gammel, mistet sin mann i 2005, skrev hun den millionselgende boken The Year of Magical Thinking (som kom på norsk i 2007). Der måtte hun, som ellers har et liv skjermet fra økonomisk krise og hva som ellers  plager hvermannsen, ta inn over seg Den Store Sorgen, den altutslettende vondheten som ingenting kan besvare.

Den hjerteskjærende detaljrikdommen, den voldsomme, men uvelkomne forklaringen for enhver handling i Magiske år, følger oss gjennom det første året etter at mannen, John Dunne, dør. Mest gjenkjennelig er Didions reaksjon når hun blir bedt om å rydde i sin manns klesskap, noen måneder etter at han har omkommet etter et infarkt:. «Jeg har fremdeles ikke prøvd å finne ut (for eksempel ved å gi bort skoene) om denne tanken har mistet sin kraft», skriver Didion i De magiske tankers år (2007: 38). I Blue Nights (på norsk som Blå kvelder i år) er tonen en annen – lengre tid har gått, men Didion har også mistet sin datter Quintana:

In fact I no longer value this kind of memento. I no longer want reminders of what was, what got broken, what got lost, what was wasted. There was a period, a long period, dating from my childhood until quite recently, when I thought I did. A period during which I believed that I could keep people fully present, keep them with me, by preserving their mementos, their “things”, their totems. (Didion 2011:44)

Didion ønsker ikke lenger påminnelser om det som var.Dit har jeg ikke kommet enda. Sårene er fortsatt for ferske – og forskjellene på hjerteinfarkt og mord er et stykke fra hverandre. Likevel er Joan Didions Blå kvelder en av årets fornemste bøker, og fremviser Joan Didion som en av litteraturverdenens usårlige forsvarere av det vonde. De magiske tankers år og Blue Nights formulerer posisjonen hennes bedre enn noen andre i det litterære feltet. For hennes egen del håper jeg hun slipper å bevise det igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*