I et nytt intervju gir Harry Potter-stjerne Daniel Radcliffe en smørbrødliste av grunner til å elske ham, selv om man ikke er en tolv år gammel jente. Hah!
Det er noe litt klamt med unge skuespillere. Noen ganger er det simpelthen fordi de er for unge – det føltes litt absurd når ni år gamle Haley Joel Osment stabbet rundt på Oscar-utdelingen eller når Dakota Fanning var headliner på store Hollywoodproduksjoner. Noen ganger føles det dårlig fordi de bare ikke kan takle det, slik lille Macauley Culkin, of Hjemme Alene fame, som det heter, så smertelig fikk erfare. Og, som kollektivet uten blygsel fortsetter å vende tilbake til: Noen ganger blir de helt unge malt helt opp i et hjørne som representanter for en nymoralsk vekkelse a la stakkars Miley Cyrus. Da hjelper det å tegne opp kartet på nytt, slik Slates Josh Levin gjorde i forbindelse med Obama-ungenes Pyjamasparty For Forandring sist uke, hvor de yngste får sin egen verden å manøvrere innenfor – der Jonas Brothers er like viktige som U2 (om enn mindre pompøse) og Miley bærer større tyngde enn Springsteen. Så har man plassert definisjonsmakten hos dem som betyr noe; de som kjøper platene og sengesettene, hyler på konsertene og vil ha det beste fra begge verdener.
Det er Disney Channel-parlamentet, venner. Så høylytt, demonstrativt amerikansk, så ubeskjedent i øyehøyde med kidsa og så grunnleggende nyttemaksimerende som man får det. Og helt, fullstendig, komplett, definitivt sterilt og duftløst. Det er, som før, ikke noe overraskende ved det, og det er heller ikke galt – High School Musical og Jonas Brothers er underholdningsmaskiner jeg ville velge foran Australia eller U2 en hvilken som helst dag i uken. Men, så likevel: Det er fryktelig deilig hver gang den andre tradisjonen, den britiske, hiver kreftene inn på arenaen og viser oss hva det også er plass til.
Det er nettopp hva Harry Potter-gutten Daniel Radcliffe gjør hos The Daily Beast denne uken. Radcliffe, som lige siden han var om lag 12, tror vi, har løpt rundt på filmsett ikledd runde briller og heftig arr, og har dermed levd alle sine formative år med blitz-lamper og scenebelysning i ansiktet, som en annen Disney-stjerne! Men han har, fordi han ikke er kontraktsmessig underlagt feks Disney, en mulighet til å si å gjøre hva han vil. Det gjør han.
I et sveip denger den unge, åpenbart kloke mannen løs mot Boris Johnson, London-borgermesterrabulisten med det tåpelige håret, Tony Blairs New-Labour, John McCain, religion, monarkiet i hjemlandet og prins Harrys dumheter, og fletter inn analyser av det britiske klassesystemet og forhold til homofili, når han først er i gang.
Strike.
La det ikke herske noen tvil: Jeg ber ikke om at Joe Jonas skal gå på barrikadene mot offentlighetsloven, eller om at det skal komme et grasrotopprør fra småsneipene for å få Washington Post til å vie katastrofen på Sri Lanka mer spalteplass.
Men hvis de i det minste hadde fått lov, uten å måtte tenke på hvilken innvirkning det kunne hatt på salget av Hannah Montana-tannkrem, så hadde det kunnet hjelpe littegrann.