Desemberkalenderen: Gjør din plikt, krev din rett

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Filmkritikk-året.

********

Jeg gremmes selvsagt over den klisjeaktige inngangen, men noen ganger er det faktisk noe i standardformuleringen om at Twitter kan hjelpe deg med å oppdage saker og artikler du ikke ville funnet fram til på egenhånd. Det var for eksempel slik jeg snublet over Peter Gutierrez’ blogginnlegg om hva som skal til for å oppvurdere kritikernes status. Jeg oppdaget innlegget via Twitter-kontoen til Matt Singer, ansvarlig for Indiewires Criticwire-blog, og medprogramleder for podcasten Filmspotting: Streaming Video Unit. Gutierrez foreslo en slags Bill of Rights and Responsibilities for å inspirere til kritisk tenkning hos skoleelever og studenter, men refleksjonene hans har også relevans for kritikere på andre nivåer.

Gutierrez’ utkast inkluderer «retten til ikke å mene noe om alle sider ved et verk», så lenge du redegjør for hvorfor; «retten til å forandre mening», så lenge du er åpen om det; «retten til å vedgå at noen sider ved et verk kan appellere sterkere til noen seere eller lesere enn andre», så lenge du er redelig angående dine egne fordommer; og «retten til ikke å avslutte en anmeldelse med en forbrukerrettet anbefaling» av typen «jeg er sikker på at filmen vil være verdt billetten.» Singer, på sin side, la til «retten til å inneha et upopulært synspunkt»; så lenge du konsentrerer deg om hvorfor ditt synspunkt er det riktige, heller enn hvorfor alle andre tar feil; «retten til å skrive om gamle filmer»; for å komme seg ut av den ukesaktuelle tvangstrøya; «retten til å finne noe verdifullt» i et verk alle andre avskriver som søppel; og «retten til å hevde at din mening har verdi».

Jeg synes alle de foreslåtte budene her er gode, og jeg setter pris på selve diskusjonen. Det er helt sikkert litt nærsynt, men både Gutierrez og Singer har rett i at evnen til kritisk tenkning forutsetter at denne formen for kritikk får en statusheving. Mens rådene fra Gutierrez er gode som skriveråd, bidrar tilleggene til Singer blant annet med  velkommen selvhevdelse på kritikkens vegne. Særlig oppfordringen til å forsvare marginale synspunkter er viktig, og likeledes, som jeg var inne på for to dager siden, retten til å finne verdi i filmer som i utgangspunktet ser ganske verdiløse ut. For min egen del, hadde jeg for eksempel ikke sett for meg på forhånd at American Reunion, en tidvis dum og vulgær oppfølger, skulle få meg til å reflektere over nostalgiens natur og min egen generasjons filmarv i flere dager etterpå. Men det gjorde den.

Jeg har skrevet om hvorfor jeg beundrer filmkritikere før, og min respekt ble ikke mindre etter forsommerens lille storm omkring New York Times-anmelderen A.O. Scotts mottakelse av publikumsfavoritten The Avengers. Samuel L. Jackson ble så forbanna over Scotts anmeldelse at han skjelte ham ut på Twitter, med påfølgende diskusjon om meningspoliti og den slags. Jeg høres ikke nødvendigvis til blant dem som mener at skuespillere og kritikere per definisjon skal respektere hverandres kompetanse, og at det derfor er uhørt av en som blir utsatt for kvalifisert kritikk å ta til motmæle. Men Jackson framførte sin sak på dårligste tenkelige vis: Med selvrettferdig harme forsøkte han å piske opp fanboy-stemningen for å få folk til å vende seg mot A.O. Scott. Det er fristende å henvise til filmkrikerens «rett til å inneha et upopulært standpunkt.»

Eventuelt kan man trekke seg tilbake til sitt filmbibliotek og tenke romantiske tanker om en tid da kritikken virkelig betydde noe. Den slags ble det rikelig anledning til da Andrew Sarris, auteur-nestoren i amerikansk filmkritikk, døde i juni. Anmelderen på The Village Voice var en mangeårig rival av The New Yorkers Pauline Kael (kollegaen David Edelstein mente rivaliseringen var overvurdert), og sammen fikk de nærmest egenhendig æren for å ha økt prestisjen til klassiske New Hollywood-regissører som Brian De Palma, Robert Altman og Martin Scorsese. Dødsfallet ga også ny aktualitet til Sarris’ kritikerklassiker The American Cinema: Directors and Directions 1929-1968.

Og apropos hangen til å erklære at ting var bedre før: De erfarne filmkritikerne David Denby (The New Yorker) og David Thomson (The New Republic) publiserte begge polemiske klager over nivået på amerikansk populærfilm for øyeblikket (Thomson dog med langt flere forbehold). Det er vanskelig å ikke være delvis enig også med Denby, men nesten helt umulig å kjøpe hele argumentasjonen, ikke minst fordi den ble framført på en så kategorisk og humørløs måte. Dessuten gjorde A. O. Scott sitt beste for å slå hull på den.

Og til slutt har vi naturligvis tiårets filmkritiske høydepunkt, magasinet Sight & Sounds meningsmåling blant kritikere og regissører om hvilke som er tidenes beste filmer. Den avstedkom spaltekilometer med smarte kommentarer, men særlig denne lidenskapelige samtalen mellom Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen fra Montages og regissør Joachim Trier, var inspirerende.

***

MER:

Keith Ulich om filmkritikkens tilstand

J. Hoberman om det samme

Den beste filmkritikken i 2012

Jana Prikryl mener sexismen i Kael/Sarris-kranglene er oversett

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*