I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: En skreddersydd mediemeny.
*************
Det er for det meste glemt idag, men etableringen av riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn i Norge med TV2s inntog i 1992 stilte produksjonsmiljøene overfor noen helt nye problemstillinger. Hvordan skulle man for eksempel forholde seg til det at film nå kunne avbrytes av reklamepauser? Vel var ikke dette noe helt ukjent fenomen (både TVNorge og TV3 hadde vært tilgjengelige i en årrekke), men det var noe annet med en konsesjonskanal. Mange i filmmiljøet anså reklameavbrudd som et fremmedelement som ville stykke opp den dramaturgiske flyten, og de var dessuten engstelige for at reklamepausene i seg selv ville utfordre seernes tålmodighet.
Vi har kanskje vent oss til TV-reklamen etter hvert, og som vi har vært inne på tidligere i Desemberkalenderen, har strømmetjenester for film og TV-serier stilt bransjen overfor andre utfordringer. Produsentene tvinges til å finne andre måter å tjene penger på, ettersom salg av film- og serie-rettigheter på TV og video ikke lenger er en sikker inntektskilde. Samtidig kjenner også reklamebransjen presset: Nye opptaks- og strømmingsmuligheter gjør det lettere for brukerne å styre unna reklamen, og selv om det dermed kan gjenforene kunstnere og seere i harmonisk enighet om at film og TV-serier nytes best uten avbrudd, innebærer det potensielt sett at finansieringskildene sakte men sikkert tørker inn. Det er her Jim Pagels’ essay om TV-serie-fråtsing, noe nær et organiserende prinsipp for årets desemberkalender, er på sitt svakeste. Pagels advarer om at det å se flere episoder etter hverandre kan spolere den naturlige spenningskurven som er innebygd i episode-dramaets struktur. Kan hende har han rett. Men argumentet lyder utvilsomt litt underlig, hvis vi legger oss på at korte og lengre spenningstopper ikke minst ble en del av TV-serieformatet for å lokke seerne til å sitte i spenning gjennom hyppige reklamepauser.
Men hvis striden mellom børs (reklameavbrudd) og katedral (en uforstyrret seeropplevelse) nå er i ferd med å ende i en våpenhvile på børsens premisser, skjer det altså ut som om selve striden på omtrent samme tid har overlevd seg selv. Børsen og katedralen er gjensidige avhengige av hverandre, men ny teknologi har til en viss grad gjort børsen overflødig. I tillegg har spredningen av filmer og TV-serier på lovlig og ulovlig vis gjort at folk i mye større grad enn tidligere kan skreddersy en meny etter hva de selv er opptatt av. La meg ta nok en omvei for å komme til et litt aparte eksempel.
Da TV2 feiret seg selv ved tjueårsjubileet i høst, ble den daglige såpeserien Hotel Cæsar trukket fram som en nøklene til kanalens suksess. Hotel Cæsar (1998) var ikke først, verken i sjangeren (her er det naturlig å trekke fram NRKs Offshore eller TV2s egen De syv søstre) eller med daglig TV-drama (den ble slått med noen måneder av TVNorges severdige kalkun Venner og fiender), men kanalen var tålmodig og lojal mot konseptet. Når nasjonen skulle oppdras til å se daglig såpe, bestemte man seg i tillegg for å toppe laget, og hyret inn nasjonalskatten Toralv Maurstad som seriens fyrtårn. Jeg fulgte serien nysgjerrig fra første episode, og den ble raskt en rød klut i den fortløpende kulturkampen, iallfall slik den artet seg i kultur- og debattavisen Dagbladet. Kristne pressgrupper og bekymrede foreldre beklaget seg over sex, bannskap og generell umoral tidlig på TV-kvelden, og de fleste andre okket seg over at serien kanskje ikke var spesielt godt skrevet eller spilt. Jeg var til tider enig, men benket meg likevel.
Men det er etter hvert lenge siden tusenårsskiftet – blant annet har verdens undergang vært varslet flere ganger, uavhengig av Hotel Cæsars eventuelle samfunnsnedbrytende effekt – og seriens innflytelse er ikke hva den en gang var. Jeg ble ganske raskt en av dem som falt fra, og har strengt tatt ikke sett jevnlig på serien på over et tiår. Det vil si, og her kommer vi tilbake til spørsmålet om hvordan først reklameavbruddene, og deretter strømmetilbudene har påvirket hvordan vi ser film og TV-serier på i dag: Hotel Cæsar gikk sin vante gang langt utenfor min oppmerksomhetssfære helt fram til for omtrent en uke siden. Så, plutselig, dukket den opp i mitt lille hjørne av internett, fordi noen entusiaster fra Storbritannia viste meg veien til en nylig homorelatert storyline.
Det ligger i såpeseriens natur at den skal oppfylle en nesten umulig seerkontrakt: På den ene siden skal storylines kunne utspille seg over et svært stort antall episoder, noe som i prinsippet gir anledning til å skape helhetlige og troverdige rollefigurer som utvikler seg over tid. Samtidig er det et ufravikelig krav at det hele tida skjer noe nytt, ett eller annet, hvilket ofte medfører at plottpoengene blir hengende litt i løse lufta. Det er også tilfellet for historien om Måne Lillevik, som var spedbarn sist jeg så på serien (den har i mellomtida har gjort et beleilig hopp minst ti år fram i tid), men som nå er en usikker 16-åring som dumper ned på dørstokken hos sin farmor, Anker-Hansen-familiens tradisjonsbærer, Juni. Men skvist inn i denne umulige seerkontrakten, mellom intriger knyttet til hans totalt ufordragelige lillesøster; en kreftsjuk ungjente som jobber på hotellet; og 16-åringens målbevisste posisjonering for å manøvrere seg til topps i familiebedriften; dukker det faktisk opp øyeblikk av genuin ekthet og varme. Månes problemer med å finne ut hvem han er, hvem han vil være og hvordan han får det til å passe med andres forventninger til ham, er i enkeltscener løst på en overraskende gjenkjennelig og troverdig måte, noe som i stor grad kompenserer for at rollefiguren i neste episode like gjerne kan kastes i totalt motsatt retning, eller fullstendig skifte personlighet. (Du finner hele storylinen her.)
Og her er vi ved poenget: For kan jeg egentlig si at jeg forstår de plutselige skiftene i denne rollefiguren blir utsatt for? Ikke bare har jeg dykket målbevisst ned i utviklingen av en bestemt rollefigur over forholdsvis kort tid; jeg har også sett denne figuren isolert. Klippene jeg ble henvist til på YouTube er redigerte, oversatte resymeer av hva som skjer med Måne, men alle andre rollefigurers utvikling er klippet bort, med mindre de er relevante for hans storyline. Det gir neppe et helt fyllestgjørende bilde av hvordan Hotel Cæsar egentlig er i sitt fjortende år på skjermen, men det var iallfall det som skulle til for at jeg skulle ønske å se noe av serien igjen. Tanken om at TV-tilbudet kan skreddersys den individuelle seeren har vært en utopi i mange år, men i dette enkelttilfellet er det altså tatt ett skritt lenger. Jeg kan ikke bare velge hvilken serie jeg vil se, jeg kan til og med bestemme hvilke rollefigurer jeg ikke vil følge med på. Da betyr det mindre at det ikke var TV2 selv som ga meg den muligheten.
I TV2s tjuende år på skjermen var det altså dette som fikk meg til å tenke over hva kanalen har bidratt med til fjernsynshistorien.
***
MER: