I ettermiddag er det farvel til George W. Bush og velkommen til Barack Obama som, endelig, den viktigste spilleren på alle verdens arenaer. Forvent et imponerende historisk narrativ, en folkefest og en hel masse snakk om En Ny Tid, En Historisk Sjanse Til Å Starte Med Blanke Ark eller simpelthen En Ny Begynnelse. Det finnes grunner til å le litt av all pompøsiteten og alt det vakre håpet, men det finnes ingen grunn til ikke å glede seg, for hverdagen kommer tidsnok. Kampen verdensorienterte borgere som undertegnede, hele Skrivekollektivets stab og just about alle andre har kjempet inni seg – den om det er mest fint at Bush går eller at Obama kommer, er en for morgendagen. I dag er det strengt tatt bare plass til glede.
Men la oss likevel også benytte anledningen til å fremme et tynt, håndfast håp, bunnet i et begrep, et ord du mest sannsynlig aldri har hørt, fordi ordet så langt jeg vet ikke finnes i noen ordbok eller i dagligtalen (nyord har vi ellers fått nok av gjennom valgkampen): La oss derfor si et høflig hallo og et like kjapt farvel til fikes – en sammenstillin av det kontante, voksne banneordet fuck off og det mer barnslige uttrykket for kvalme og nedvurdering, yikes.
I bunn og grunn finnes det fornuftige grunner til å mene at fikes burde forbli (eller primært bli, da) et ord som kunne dekke en rekke vanlige reaksjoner knyttet til hendelser innenfor politikk og samfunnsliv i Bush-æraen. Dette ordet som ingen benytter og ei heller visste fantes (og som, dessverre, aldri ville blitt noen hit på norsk), kan fylle en helt grunnleggende rolle som enkel og fyndig oppsumering av en av de vanligste følelsene slike som meg har sittet igjen med så altfor mange ganger i løpet av de siste åtte årene: sammenstilllingen av «hvorfor kommer ikke den fyren seg bare tilbake til Texas og innser at han ikke vant?» (altså fuck off i diverse varianter), og «æsj, hva gjør den fyren sammen med han andre fyren? (yikes). Det ultimate, triumferende bruksområdet får vi selvsagt senere i dag, når W. skal gå vekk fra scenen og gi plassen over til Obama. Det blir et omvendt fikes-øyeblikk, et med lykkelig slutt og riktig konklusjon.
Men oj, så mange vi har hatt av motsatt karakter, venner! Bush er selvsagt kroneksempelet, men det finnes flere. Ta Bono: Han har fartet rundt halve verden de siste mange årene og øst av sin stjernestatus som ambassadør for alskens gode saker omhandlende Fattige Barn, men har på ingen -null- tidspunkter maktet å se gjennom sine fancy, fargede brilleglass og få øye på signaleffekten og hovedpoenget – at hans godlynte superstjerne-het har gitt oppmerksomhet og kred til mennesker som heller fortjener deng. Tony Blair, Paven, George W. Bush – de har alle kunnet sole seg i glansen av Bono og hans engasjement mot fattigdom, og dermed i ubevoktede øyeblikk kunnet polere vekk flekkene som kriger i Irak (Bush, Blair), håpløse AIDS-standpunkter (Paven) eller ulovlig overvåkning (Bush) gir. Fikes, indeed.
Listen er uendelig, hvis man bare vil: Hva pokker gjør det liberale flaggskipet The New York Times med Bill Kristol på laget? Hvorfor låner den gamle venstrefløysguden Christopher Hitchens sin kredibilitet ut til George W. Bush? Hvorfor hører Barack Obama på Henry Kissinger?
Slik kan man lett ha litt moro mens man venter på innsettelsesseremonien om noen timer. Og inderlig, inderlig håpe på at Obama selv etterhvert legger så stor avstand til, la oss si, Kissinger, Rick Warren og Joe Lieberman at det nytter noe.
Og, til å begynne med, slutter å hylle Colin Powell for hans tro på «truth, loyalty and determination». Si gjerne pene ting om mannen, men jeg kan komme på ting som er mindre direkte feil enn å først og fremst lenke USAs utenriksminister under Irak-invasjonen til en ubøyelig tørst etter å fortelle sannheten.
Happy inauguration, alle sammen!