Desemberkalenderen: Merseyside United

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Justice for the 96.

 

En ung jente i blått og en liten gutt i rødt holder hender på Goodison Park. På ryggen er numrene 9 og 6 trykket, og foran dem står titusener av Everton-fans. På storskjermen ruller navnene, en nummende strøm av navn, og Hollies’ He Ain’t Heavy, He’s My Brother spilles. Absolutt alle klapper. Lenge.

Jeg har vært opptatt av fotballklubben Liverpool nesten hele mitt liv. Mye påståelig og pompøst er skrevet om hvordan lojalitet til fotballklubber formes, og den typen vitnesbyrd er sjelden interessante for andre enn den som forteller historien. Men det er et faktum at jeg har tenkt på og fulgt med et lag i nær tyve år. At det ble akkurat Liverpool er ganske tilfeldig, men at interessen aldri sloknet, er det ikke.

Liverpool har ikke vunnet noe seriemesterskap siden mesterskapsserien Premier League ble opprettet tidlig på 90-tallet. Derfor måtte søket etter fortellinger om storhet og glede tidlig føre meg til historiebøkene, hvor side opp og side ned er opptegnet om seire, Europa-eventyr og store spillernavn som Keegan, Dalglish og Ian Rush (som faktisk fortsatt var Liverpool-spiller den gang). Her fant jeg også tidlig det svarteste kapittelet: Cup-semifinalen på Hillsborough i Sheffield i 1989, der 96 mennesker ble klemt og trampet ihjel.

Hillsborough-tragedien svant fra søkelyset, selv om svarene på hva og hvorfor tilsynelatende aldri kom. Arrangørene, Sheffield Wednesday og politiet kjørte kampanjer for å flytte fokus og skyld fra dem selv og over på Liverpool-fansen, ivrig heiet fram av skandalejagende The Sun, som sendte i trykken feilaktige påstander om at fulle og uansvarlige Liverpool-fans hindret politiets arbeid og stjal fra de døde.

Så sent som i 2004 fisket det respekterte, konservative magasinet The Spectator, hvis redaktør var den ikke ukjente, nåværende London-borgermester Boris Johnson, i rørt vann om Hillsborough (han har senere beklaget). Foranledningen var reaksjonen på drapet på Ken Bigley, en Liverpool-født brite som ble drept i Irak. «[T]he fact that such a tribute was demanded in the first place emphasised the mawkish sentimentality of a society that has become hooked on grief and likes to wallow in a sense of vicarious victimhood», skrev Simon Heffer i lederartikkelen, som daværende parlamentsmedlem Johnson hadde godkjent. Den videre forklaringen på indignasjonen følger her (full tekst her):

The extreme reaction to Mr Bigley’s murder is fed by the fact that he was a Liverpudlian. Liverpool is a handsome city with a tribal sense of community. A combination of economic misfortune – its docks were, fundamentally, on the wrong side of England when Britain entered what is now the European Union – and an excessive predilection for welfarism have created a peculiar, and deeply unattractive, psyche among many Liverpudlians. They see themselves whenever possible as victims, and resent their victim status; yet at the same time they wallow in it. Part of this flawed psychological state is that they cannot accept that they might have made any contribution to their misfortunes, but seek rather to blame someone else for it, thereby deepening their sense of shared tribal grievance against the rest of society. The deaths of more than 50 Liverpool football supporters at Hillsborough in 1989 was undeniably a greater tragedy than the single death, however horrible, of Mr Bigley; but that is no excuse for Liverpool’s failure to acknowledge, even to this day, the part played in the disaster by drunken fans at the back of the crowd who mindlessly tried to fight their way into the ground that Saturday afternoon. The police became a convenient scapegoat, and the Sun newspaper a whipping-boy for daring, albeit in a tasteless fashion, to hint at the wider causes of the incident.

Det er sånt som dette støttekomiteene for Hillsborough-familiene har måttet kjempe med og mot i de 23 årene som har gått. Da den lenge varslede, uavhengige rapporten regjeringen hadde bestilt kom i september, ga den mange av de svarene disse menneskene har kjempet for å få hver dag siden 1989. Politiets bevisste kampanje for å sverte tilskuerne ble beskrevet i gruelig detalj. Fansen ble frikjent. Statsministeren beklaget. The Sun beklaget over hele førstesiden. Fotballforbundet beklaget.

Det forandret ikke virkeligheten, den var akkurat som dagen før. Men det ga oppreisning til dem som tror på viktigheten av sannheten. Hyllesten i løvens hule, hos arvefienden Everton, det andre laget i Liverpool, viste hva rapporten betydde. «The 96 rest in peace for the first time in all of them years», sa pårørende Margaret Aspinall da rapporten var offentliggjort. Det var et av de fineste øyeblikkene i 2012.

 

MER:

Billy Braggs protestsang Never Buy the Sun

The Justice Campaigns nyversjon av He Ain’t Heavy

David Conn om hva som bør skje etter Hillsborough-rapporten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*