Diskutere, trenere, krisemaksimere

Mens skribenten hadde en taus desember, snakket og snakket og snakket Senatet seg til slutt fram til et helsereformkompromiss, vedtatt på julekvelden ved hjelp av 58 demokrater og to uavhengige senatorer. Det var en klassisk uskjønn, og i høyeste grad uperfekt prosess, men den oppnådde det som var nødvendig for faktisk å ta den lenge uoppnåelige reformvisjonen ett steg videre. Men kanskje er det nettopp den uendelige snakkingen som gjør at lederne i Representantenes Hus og Senatet nå etter sigende seriøst vurderer å droppe den samordningskomiteen som normalt trer inn for å smelte sammen to lovforslag til et felles forslag som kan stemmes over i begge kamre, og deretter signeres av presidenten. En slik strategi lukker republikanerne ute av samordningsprosessen, noe som i utgangspunktet skal gjøre arbeidet lettere, fordi det begrenser deres anledning til å trenere, eller til å tvinge fram avstemninger kun for å svekke sårbare demokratiske senatorer overfor hjemlige velgere. Dessuten gir det større mulighet for speaker Nancy Pelosi og flertallsleder Harry Reid til å holde seg innenfor sine respektive partigruppers smertegrenser.

Men det er også en annen grunn til at jeg begynte nettopp med Senatets uforlignelige evne til å snakke enhver sak i senk. Dette er, som folk som har fulgt reformdebatten en stund vet, også en av mindretallets treneringsmekanismer; den såkalte filibusteren, som det trengs seksti stemmer for å komme seg rundt. Republikanerne har allerede benyttet filibusteren flere ganger, og ville utvilsomt ikke nøle med å gjøre det igjen dersom det ga dem enda en sjanse til å vise fram sin enhetlige opposisjon mot lovforslaget. Denne lite konstruktive holdningen, og frustrasjon særlig på demokratenes venstrefløy over alle konsesjonene (nei til en offentlig helseforsikringsordning, nei til å gi flere adgang til Medicare osv.) til konservative demokratiske senatorer, har ført til en ny diskusjon om hvorvidt filibusteren bør avskaffes.

Washington Posts umistelige policy wonk og blogger Ezra Klein satte nylig igang diskusjonen med en lengre artikkel, hvor han argumenterte for at filibusteren nå ikke lenger blir brukt som en siste utvei for å sikre at mindretallet kan få lufte sine synspunkter, men istedet som en helt konsekvent måte å nekte avstemninger i en rekke saker på. Kravet til et ekstra stort flertall for å stoppe en filibuster bidrar i tillegg, i følge Klein, til å gi enkeltsenatorer helt urimelig stor makt, og til å spre maktesløshet blant velgerne, fordi makthaverne i Washington D.C. simpelthen nektes å handle i mange av de sakene hvor velgerne krever handling. Resultatet er en udemokratisk, utdatert ordning som øker politikerforakten og reduserer den politiske gjennomføringskraften.

På motsatt side i debatten står for eksempel den høyreorienterte bloggeren Jay Cost. Han leverte i romjula et pragmatisk men varmt forsvar for filibusteren, som han mener er helt i tråd med grunnlovsfedrenes ønske om at makten skal kunne balanseres. Dersom filibusteren forsvinner og det kun kreves simpelt flertall for å få igjennom selv de største sakene, vil ytterpunktene i de politiske partiene få dominere, og risikoen for stadig omstøting av vedtak øker. En slik polarisering ville ikke bare virke fremmedgjørende på velgerne, hevder Cost. Den ville også medføre at de politiske løsningene i Senatet ble dårligere og mindre robuste, fordi de moderate kreftene i begge partier ville bli lettere å avskrive.

For min del forstår jeg Costs argument, men jeg blir ikke overbevist. Det er allerede slik at tidligere speaker og mulig framtidig presidentkandidat Newt Gingrich anbefaler republikanerne å gå til høstens midtveisvalg på å trekke tilbake hele Obamas helsereform. Det virker ikke særlig robust på meg, selv om det selvsagt er mye spill for galleriet (og den hjemlige grasrota) involvert. Jeg antar at Cost mener moderate demokrater når han snakker om moderate senatorer, men jeg er veldig usikker på om de økonomiske gavepakkene Harry Reid sendte til tvilende demokrater fra Nebraska og Louisiana vil bidra særlig positivt til velgernes tillit til det politiske systemet. Noget for noget er alltid uskjønt, og særlig når det er Senatets egne selvpålagte særheter som i det hele tatt gjør det nødvendig.

Demokrater og andre venstreorienterte skal selvsagt passe seg litt i diskusjonen om å avskaffe filibusteren. Det ble et veldig ramaskrik da daværende flertallseder Bill Frist (R, Tennessee) foreslo noe liknende i 2005, etter at George W. Bushs juridiske utnevnelser ble stoppet i Senatet, noe som gjør saken vidåpen for hykleri fra begge sider. Nå er det demokratene, som dengang var imot, som har noe å tjene på å fjerne filibusteren, mens republikanerne, som ønsket å måte å kjøre over opposisjon mens de var i flertall, nå klamrer seg til mindretallets forsvarsverker. Det bør imidlertid ikke stoppe selve diskusjonen om hva som må gjøres, enten man bør redusere kravet til antall stemmer for hver gang et forslag blir votert over, som senator Tom Harkin (D-Iowa) har foreslått, eller begrense hvilke saker som kan blokkeres av en filibuster.

Som Tim Fernholz i det liberale magasinet The American Prospect understreker, vil kampen for å reformere eller avskaffe filibusteren være et langsiktig mål. Endringene bør uansett fases inn, for å sikre at ingen av partiene kan være sikre på hvem som vil tjene på endringen i første omgang. Men før vi kommer så langt har jeg ett ønske til: At vi, når vi snakker om den helsereformen som Senatet nylig vedtok, slutter å snakke som om den ble vedtatt med knapt flertall. Knappest mulige flertall, javisst, ettersom Senatet spiller etter arkaiske regler. Men det er lite som er knapt med et flertall på seksti prosent. Når du gir dem et helt år til å diskutere, trenere og krisemaksimere, inkludert flere måneder med tverrpolitiske forhandlinger i Senatets finanskomite, er det republikanerne, ikke demokratene, som må ta på seg skylda for at flertallet ikke ble enda bredere.

Godt nytt år!

Jørgen Lien

2 comments for “Diskutere, trenere, krisemaksimere

  1. 20. mai, 2016 at 2:21 pm

    Please please collan kan du inte skriva var ifrån den bronze-röda ögonskuggan kommer ifrån som du hade i inlägget med bodyn från acne? Tack för den mest inspirerade bloggen just nu!

  2. 17. desember, 2015 at 2:37 am

    Om en leser artikkelen som Vampus har lienkt til, se5 ste5r det jo nettopp at det er forholdet mellom mann/kvinne som faller til McCains fordel. Det er ikke lf8nnsbelf8pene de har sammenlignet. I McCains stab har kvinnene en gjennomsnittslf8nn som er 4% hf8yere enn mennenes gjennomsnittslf8nn i samme stab. I Obamas stab har kvinnene en gjennomsnittslf8nn som er 17% lavere enn mennenes gjennomsnittslf8nn i samme stab. En skulle tro at arbeidsoppgavene i to konkurrerende partiers staber er mer sammenlignbare enn leger og McDonalds-ansatte. Se5 hva betyr det? Sannsynligvis at det er flere kvinner i ledende posisjoner i McCains stab enn Obamas stab. Er det ikke det kvinnesak ofte har fokusert pe5? Viljen til e5 slippe til kvinner i ledende posisjoner? Om man gjf8r narr av den logikken, gjf8r man pe5 samme tid narr av logikken som kvinnesaksforkjempere alltid har brukt. Jeg er verken McCain-tilhenger eller Obama-tilhenger, og synes det er rart om man skulle trenge e5 ve6re McCain-tilhenger for e5 forste5 at Vampus har helt rett i poenget sitt. Uansett om det har noen betydning eller ikke, se5 har McCain ansatt flere kvinner med gode lf8nnsbetingelser i egen stab enn Obama har. Om dette er et uttrykk for «kvinnevennlighet» er selvff8lgelig avhengig av hvem de andre sf8kerne har ve6rt, men det er ihvertfall ikke noe som kan brukes som argument for det motsatte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*