Danmark: En varslet krise

Den danske folkeskolen ble rammet av en lenge varslet lockout fra og med tirsdag denne uka, etter at lærerforbundet og Kommunernes Landsforening ikke ble enige om en ny nasjonal overenskomst. Resultatet er altså at lærerne nektes å gå på jobb, mens elever og foreldre må forsøke å få en helt ny hverdag til å henge sammen. Det er langt fra ideelt for noen av partene, men så lenge kampviljen er tilstede og streikekassen velfylt hos begge parter, kan det hevdes at situasjonen er vel så kinkig for regjeringen. At regjeringspartiene Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og Det Radikale Venstre er presset er naturligvis ikke noe nytt i dansk politikk nå om dagen, men saken kommer ubeleilig for dem alle. Ikke minst fordi de sannsynligvis må gjøre seg upopulære hos minst en av partene for å kutte den gordiske knuten.

Stridens kjerne er skoleledernes rett og mulighet til å bestemme over lærernes arbeidstid, og lærernes ønske om forberedelsestid for å kunne gjøre jobben sin best mulig. Hvem som skal bestemme hva henger så i neste omgang nøye, om enn indirekte, sammen med regjeringens planlagte skolereform, som uavhengig av denne faglige konflikten etter planen skal munne ut i en lengre skoledag – det som vi norsk politisk debatt inntil for noen år siden kalte «heldagsskolen». Mens forhandlingene mellom partene ennå pågikk hadde regjeringens skolereformplaner stadig støtte blant velgerne, og KLs linje likeså, men i takt med at konflikten nærmet seg, har en større andel av velgerne blitt lydhøre overfor påstander fra lærerne om at konfliktens kjerne handler om lærernes mulighet til å gjøre – og få rettmessig betalt for – en god jobb. Ett av usikkerhetsmomentene i denne tidlige fasen av selve lockouten er derfor hvor mye folkemeningen kan ha endret seg, nå som konflikten er et reellt faktum og folk føler de praktiske konsekvensene.

Blant kommentatorene er det tilnærmet konsensus om at den eneste veien ut av konflikten er at regjeringen griper inn, enten ved bruk av tvungen voldgift eller et forslag forankret i Folketinget. Men heller ikke her er de politiske konsekvensene helt lette å få oversikt over. Det Radikale Venstre er, ganske likt sitt norske søsterparti Venstre, et tradisjonelt lærerparti, som må passe seg for ikke å hisse opp en del av sin velgermasse. Noe av det samme kan sies om Socialdemokraterne og SFs vurderinger, men her kommer et par andre vurderinger også i spill. For det første gjelder det hensynet til den faglig-politiske modellen i stort. Som i Norge, er danskene stolte av et organisert arbeidsliv hvor arbeidsgivere og -takere løser konflikter seg i mellom, uten politisk innblanding. S og SF er interessert i å opprettholde dette systemets legitimitet på fagbevegelsens vegne, og må derfor framstå som tilbakeholdne med bruken av tvangsmidler. Samtidig sliter finansminister Bjarne Corydon, som fra før er belemret med oppfattelsen av at han representerer høyresida i sosialdemokratiet, med påstander om at han har signalisert til KL at regjeringen vil utløse voldgift til fordel for arbeidsgiverne. Kombinasjonen av disse to faktorene må veies opp mot kostnadene ved å ha en potensielt forstyrrende og upopulær konflikt gående i lang tid, og vil langt på vei avgjøre når regjeringsinngrepet kommer.

Den observante leser vil ha oppdaget at jeg ikke uttaler meg kategorisk om noe særlig annet enn de taktiske vurderingene som kan tenkes å ligge til grunn for de respektive parters vurderinger. Jeg er fullstendig klar over at dette verken kan eller bør reduseres til utelukkende et spørsmål om å vinne opinionen og skåre politiske poenger. For lærerne handler det om arbeidsforhold, fagforeningenes effektivitet og anseelse. For regjeringens venstrefløyspartier handler det på sin side om å finne balansen mellom partienes politiske ønsker og det oppnåelige. Men saken er også taktisk interessant, fordi den rammer så mange, og fordi den har fått anledning til å bygge seg opp over lang tid. På grunn av den innebygde tilbakeholdenheten som ligger i den danske modellen, har politikerne kunnet gjøre lite annet enn å iaktta begivenhetene, og enn så lenge må de først og fremst utvise tålmodighet. Det eneste som er sikkert er at når ting begynner å skje, vil de skje raskt, og konfliktens etterspill kan bli minst like interessant, ikke bare for hvem som kommer ut som umiddelbare vinnere og tapere, men for hele den faglig-politiske modellen som sådan.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*