Obama tvinges til å gå til Kongressen for å skaffe Syria-støtte

Skepsisen fra en krigstrøtt nasjon tvang til slutt USAs president Barack Obama til å be Kongressen om mandat til å gå til militært angrep mot Assad-regimet i Syria etter gassangrepet forrige uke. Det er gledelige nyheter for dem som ønsker at den slags alvorlige avgjørelser får demokratisk behandling og -forankring, men det kan også forsinke, om ikke regelrett hindre, et inngrep.

Storbritannias statsminister David Cameron gikk på et sviende nederlag da hans egne koalisjonskolleger, sammen med opposisjonspartiet Labour, blokkerte for krigsmandatet, og president Obama kan ikke være mye sikrere på at han får backing fra Kongressen. Demokratene er skeptiske, og også det republikanske partiet har en fløy, voksende i både størrelse og selvsikkerhet, som betrakter bruk av militærmakt som en spørsmål om nytte, heller enn som et viktig redskap for å bekrefte USAs status og legitimitet som verdens ledende supermakt. I tillegg kommer en betydelig kontingent av konservative representanter som ganske enkelt nærer en så dyp mistro til presidenten at de kan tenkes å stemme nei uansett.

Selv om det kan virke naturlig, har det tradisjonelt vært alt annet enn åpenbart at presidenten henvender seg til Kongressen innen beslutninger om amerikansk maktbruk skal tas. Grunnloven gir i utgangspunktet den øverstkommanderende for militærstyrken vide fullmakter, men Kongressen trakk tilbake noen av disse fullmaktene gjennom War Powers Act på 1970-tallet, etter overtramp fra presidentene Lyndon B. Johnson og Richard Nixon. Resultatet av lovoppstrammingen har i ettertid i praksis ofte blitt at presidenten rådfører seg med Kongressen når han på forhånd veit at han har bred støtte, mens han agerer på egen hånd i tvilstilfeller. Således fikk George W. Bush vide fullmakter i krigene mot Afghanistan (2001) og Irak (2003), mens Obama gikk rundt Kongressen i forbindelse med krigen mot Libya (2011).

Hauker og tilhengere av en sterk presidentmakt protesterer nå høylytt, og leser Obamas beslutning om å gå til Kongressen som enda en indikasjon på at han er en grunnleggendesvak leder som viker unna vanskelige avgjørelser. De peker på at han brukte lang tid før han forpliktet seg til troppeøkningen i Afghanistan i 2009, og at han av strategiske årsaker lot andre land ta føringen i kampanjen mot Gadaffi-regimet. Mindre partiske tilhengere av humanitær intervensjon viser på sin side til sivilbefolkningens store lidelser, og kreve umiddelbar handling.

Jeg tror likevel Obama gjør lurt i å skynde seg langsomt. Både amerikanerne og franskmennene mener å sitte på solid dokumentasjon på at angrepet kom fra Assad-styrkene, men med nylige, uforutsigbare kriger i mente bør Obama sørge for å vite hva han begir seg ut på før han gir klarsignal. Det er foreløpig uklart nøyaktig hva et eventuelt angrep er ment å oppnå. Dette er ikke bare fordi resolusjonsteksten fra Kongressen kan endre seg, men fordi ambisjonen bak angrepet er omskiftelig. Laveste fellesnevner ser likevel ut til å være at luftangrep skal sende et signal til Assad-regimet om at det ikke kan slippe ustraffet unna med gassangrep på egen befolkning. Derfor har argumentasjonen fra for eksempel utenriksminister John Kerry båret større preg av moralsk innstendighet enn av geostrategiske vurderinger. Å forsøke å fordrive Assad fra makta er tilsynelatende ikke på spillebrettet i denne omgang.

Samtidig må to ting understrekes. For det første: Uansett hvor skeptisk man enn måtte være til hvor effektivt et angrep på Syria blir, og hvor viktig det enn er å få klarlagt de faktiske forhold, er det ingen grunn til å underspille hvor uhyrlig et gassangrep er. Dersom det er det som har skjedd, er det en av de alvorligste krigsforbrytelsene i moderne tid.

Det andre er imidlertid at selve reaksjonsmønsteret er noe Obama i noen grad har kunnet styre selv, og han må selv ta endel av skylda for den tvilen som nå er skapt om hans lederegenskaper. Obama låste seg i praksis til en militærstrategi allerede ifjor, da han varslet at bruk av kjemiske våpen var en “rød linje”, som ville kreve et kraftfullt svar. Allerede der avskar Obama et betydelig handlingsrom. Om resultatet nå er at han framstår som svakere både hjemme og ute enn han hadde behøvd å gjøre, er det uansett gledelig at han, når FN-sporet foreløpig er forlatt, i det minste er villig til å ta saken opp gjennom sitt eget lands demokratiske kanaler. Det er en velkommen ny kurs fra en president som i mange andre saker har arvet foruligende mye av sin forgjengers maktfullkommenhet.

1 comment for “Obama tvinges til å gå til Kongressen for å skaffe Syria-støtte

  1. Haakon
    4. september, 2013 at 12:41 pm

    Obama tvinges ikke.
    Han har de fullmaktene han trenger, han.
    Men – han ønsker å ha forankring i Kongressen før han gjør et slikt valg.

    Personlig er jeg ambivalent til dette. Det er galt å bombe og det er galt å sitte å se på gassing av sivile.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*