Desemberkalenderen: Vellyd

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013. I dag: Musikkåret.

Et par år på slutten av 2000-tallet satte et knippe av skribentene hverandre stevne i noe vi kalte Skrivekollektivets Musikk-klubb. Vi hyllet og harselerte, utpekte trender og tendenser fra det siste årets musikkflora. Jeg følte meg aldri voksen for oppgaven, men den var ikke bare morsom, den ga meg inspirasjon til å bruke tampen av året til å oppdage og gjenoppdage gullplater fra de siste 12 månedene.

Arbeidet med desemberkalendren tar i seg selv såpass mye tid at det ikke er planer om å gjenreise SMK, men musikkåret har likevel vært gledelig nok til at jeg vil benytte anledningen til å dele noen favoritter. Strømmetjenestenes overveldende tilgang på musikk kan i den forbindelse være både en velsignelse og en hindring. En velsignelse fordi jeg får høre plater som jeg tidligere ikke ville tatt meg råd eller tid til. Men de kan også fungere selvbekreftende. Jeg har hørt en bunke flotte pop-, rock-, country- og folkalbum, men mangfoldet har likevel ikke dristet meg langt nok ut av komfortsonen, til hiphopen, soulen, elektronikaen eller bluesen, selv om jeg har hatt muligheten. Det får være et nyttårsforsett for 2014.

Her mine favoritter, i en prioritert rekkefølge som endres fra dag til dag:

1. David Ford – Change

David Ford har vært på scenen i ei årrekke, meg for meg var han en stor 2013-oppdagelse. De gitar- og pianodrevne balladene her, som Isn’t It Strange?, Philadelphia Boy og What’s Not To Love?  spiller seg rett i hjertet, mens avslutningsnummeret Every Time bringer tankene til crescendoet i Bright Eyes’ Road To Joy. Ford er også skummelt sitatvennlig: Jeg har antagelig mumlet tekstlinja «I understand the rules but not the nature of this game», mer enn noe annet i år.

2. Jason Isbell Southeastern

Det kan være fristende å redusere årets utgivelse fra den tidligere Drive-By Truckers-frontmannen til sjølbiografi, ettersom historien om den tørrlagte og kloke sangere er så inspirerende. Men å gjøre det risikerer å gjøre Southeastern til et reint skrevet verk, som ikke etterlater nok rom til de smarte og smakfulle produksjonsdetaljene og Isbells sikre og såre vokal. Det er som Ryan Adams med bedre selvkontroll, men framfor alt noe helt eget. God bless the busted boat that brings us back, indeed.

3. Kacey Musgraves – Same Trailer Different Park

Det eneste som kanskje avslører at country-funnet Kacey Musgraves er debutant, er holdninga. Hun er sjølironisk og inkluderende, alvorlig og sårbar. Merry Go ‘Round og elegante Follow Your Arrow utstiller det litt kvelende i gjennomsnitts-Amerika med fine detaljer, men avslutningsnummeret It Is What Is It er min personlige favoritt. Det er roots her også, i Stupid og Blowin’ Smoke. Plata er et potensielt gateway drug for folk som tror de ikke liker country.

4Son Volt – Honky Town

Jeg elsket bandets forrige album, American Central Dust fra 2009, og årets selvforklarende Honky Tonk kiler meg på alle de rette stedene, med banjo, feler og pedal steel. Jay Farrar holder countryflanken fra altcountry-pionerene Uncle Tupelo (Jeff Tweedy gikk videre til Wilco) uten problemer. There’s a world of wisdom inside a fiddle tune.

5. Phosphorescent – Muchacho

For å begynne på et sidespor: Er det bare meg, eller har Phosphorescents Song For Zula vært overalt i det siste? Låta er en definitiv standout – som fikk økt følelsesmessig tyngde av å avsluttende den skandaløst oversette indiefilmen The Spectacular Now. Uansett; vi er grovt sagt i et slags americana-landskap på Muchaco, men et hvor de soniske variasjonene er større enn vanlig. Det er et fantastisk sted å være.

6. Superchunk – I Hate Music

Superchunk låter uforskammet friske til å ha vært i gamet i mer enn 20 år. I Hate Music har en alvorlig kjerne, men låter i lange partier som et modent punkalbum, med velkomne innslag av pop-rock som for undertegnede påkaller blant andre Teenage Fanclub og The Posies. Trees of Barcelona, FOH og åpningssporet Overflows er mine favoritter på en plate som hektet meg like fra begynnelsen.

7. Lowland Hum – Native Air

Som med mange av årets hyggeligste oppdagelser, ble jeg satt på sporet av Lowland Hum ved hjelp av NPRs fremragende musikkprogram All Songs Considered (som kan podcastes). Førstesingelen War Is Over ga mersmak, og bar ganske riktig bud om et band som leverer harmonisk folkpop, og debutalbumet oppfyller løftet. Referansekatalogen åpner for meg med The Swell Season, på en samling låter som nok kan starte stillferdig, men den bygger snart opp en betydelig vokal og musikalsk nerve.

8. Tegan and Sara – Hearthtrob

Den canadiske duoen er omringet av americana og singer/songwriters, men her kommer endelig et popalbum. Du hørte sikkert Closer og I Was A Fool på radio tidlig på året, og plata er spekket med lignende, gylne øyeblikk. Love They Say avslører en forhistorie med folkrock, og den detaljerte produksjonen gir gjentatte små bonusutbetalinger på låt etter låt.

9. Lily & Madeleine – Lily & Madeleine

Referanser til Kate & Anna McGarrigle er nesten obligatoriske når man skal omtale det unge, folkpop-søskenparet Lily & Madeleines modne langspillerdebut. En like opplagt og kvalitetsbevisst henvisning er naturligvis fjorårets svenske sensasjon First Aid Kit. Men retrobingo er ikke poenget. Albumet lirket seg plass i ørene mine med sine ydmykt fengende harmonier. Devil We Know var en ypperlig singel.

10. Josh Ritter – The Beast In Its Tracks

Han er gjenkjennelig, Josh Ritter. Den ordrike låtsnekkeren høres ut omtrent slik han gjorde da jeg sist stakk hodet innom seint på 2000-tallet, men kanskje modnere. The Beast In Its Tracks er motgiften til Bob Dylans klassiske skilsmissealbum Blood On The Tracks. Der Dylan var bitter og sarkastisk, supplerer Ritter skuffelsen og tilkortkommenheten med raushet, i et lydbilde som tilbyr en befriende kontrast til den deprimerende materien. A Certain Light føles som oppsummeringen av en fremragende, følsom artist.

***

11. Justin Timberlake – The 20/20 Experience, vol. 1

12. Surfer Blood – Pythons

13. One Direction – Midnight Memories

14. Chvrces – The Bones Of What You Believe

15. Charles Bradley – Victim Of Love

16. Bigbang – The Oslo Bowl

17. Natalie Maines – Mother

18. Vampire Weekend – Modern Vampires Of The City

19. Dawes – Stories Don’t End

20. Håkan Hellström – Det kommer aldrig va över för mig

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*