SMK: Tre trender til

December showed up anyway, og det er en glede å igjen være del av Skrivekollektivets musikk-klubb. Jeg har gledet meg stort over de to bidragene hittil, men vil skrive noen flere tendenser på blokka:

Bransjen tapte, Bergen vant. Stein Ove har allerede pekt på de høyst reelle problemene platebransjen har med å tjene penger etter at det har blitt lettere for musikkelskere å gå utenom de tradisjonelle distribusjonskanalene. På sikt kan dette imidlertid endre hvilket forhold folk har til musikk. Ikke nødvendigvis fordi de har tilgang på mer musikk enn før, men fordi de store pengene som ligger i konsertvirksomhet kan stå igjen som den sikreste måten for artister å sikre seg en bit av kaka på. Vi vet allerede at de mest populære band og artister i verden tjener størsteparten av pengene sine på turnevirksomhet – U2, Rolling Stones, Bruce Springsteen. Hvis trenden fra siste halvdel av 2000-tallet fortsetter, og mer penger flyttes fra kjøp av musikk til musikkopplevelser, kan man håpe på en underskog av andre, mer eller mindre populære band som kan ta opp konkurrasen. U2 falt, og godt er det, men bransjeøkonomien tilsier at kampen om å bli deres arvtakere vil bli hardere enn noensinne før.

I forlengelsen av dette har det vært en meget gledelig utvikling også her i Bergen gjennom 2000-tallet. Bergen har hele tiden vært i stand til å tiltrekke seg interessante artister til festivaler og klubbopptredener, og bransjens mellomsjikt har velvillig gjestet Grieghallen. Men de siste årene skjedde det likevel noe. Nå kommer også de aller, aller største navne i pop- og rockverdenen til Bergen. Metallica, Coldplay, R.E.M., Bruce Springsteen. Det går an å like eller mislike enkelte av disse navnene, men for Bergens anseelse som kultur- og musikkby har det vært en udelt styrke. Det er idag like naturlig for store artister å spille i Bergen som å spille i Oslo. Det gleder patrioter så vel som musikkelskere.

Protestsangens tilbakekomst. 11. september satte sitt preg på hele musikktiåret, som den preget alt annet. Men i musikkøyemed kom det mye godt ut av det. I første omgang måtte vi riktignok utstå en omgang ganske utålelig patriotpop: Da Bruce Springsteen sendte på gaten sitt første studioalbum sidem immigrantsyklusen The Ghost of Tom Joad (1995), attpåtil det første sammen med E Street Band siden Born in The U.S.A (1984), var det med The Rising (2002). Denne samlingen med terapeutiske post 11/9-sanger hadde utvilsomt lyse øyeblikk – hovedsakelig de mer upolitiske Lonesome Day og Mary’s Place, men også sorgtunge saker som My City of Ruins – men helhetsinntrykket var at det ennå var for tidlig til å få stor kunst ut av tragedien. Omtrent samtidig utga Neill Young en enda langt svakere og mer klam plate som befestet teorien.

Første tegn på at trenden var i ferd med å snu kom med countryrockeren Steve Earles Jerusalem (2002). Låter som tittelsporet og John Walker’s Blues beviste at politisk potent rock langt fra hadde mistet sin relevant. Senere fulgte Earle opp med den nesten like gode Revolution Starts…Now! (2004). Rich Man’s War, om hvordan den globale terrorkrigen sliter på de amerikanske militære gikk tett på der Springsteen dessvere som regel valgte å forlate sin distinktive fortellerstemme for å innta et langt mindre engasjerende fugleperspektiv. Det er symptomatisk at den beste låta på The Rising var den hvor han i størst grad nærmet seg Earles pespektiv. You’re Missing er ikke uttalt en sang om 11.september, men det er umulig å ikke lese fortellingen om en familie som har mistet en av foreldrene i denne konteksten.

Springsteens inspirerte Last To Die fra Magic (2007) er også lett å tolke i denne retningen, men det aller mest oppsiktsvekkende var hvor sterkt Neill Young kom tilbake fra forblindelsen, med Living With War. Hele plata formerlig fråder av rettferdig harme mot en løgnaktig Washington-elite som har lurte nasjonen til krig. Etter å ha tatt til orde for å stille president Bush for riksrett og spekulert over om ikke denne unge Illinois-senatoren, Barack Obama, likevel kunne være redningen, avsluttet kanadiske Young like godt sitt nøkkelalbum med America the Beautiful. Det står respekt av sånt.

Hvis du har kaster inn Bright Eyes-klassikere som The President Talks To God og Road To Joy, Ron Sexsmiths From Now On og Brendan James’ Hero’s Song, har du en av de mest fruktbare trendene i hele tiåret.

Det ble lov å spøke igjen. Nittitallet kan beskyldes for mange ting, men verken ydmykhet eller selvironi er blant dem. Og fordi særlig den arrogante og humørløse britpopen – Oasis, Blur, Supergrass, Suede – men også den selvopptatte og inderlige boybandpopen – med alternative lesninger av Backstreet Boys’ I Want It That Way som et hederlig unntak – var det så befriende at Eninem startet 00-tallet tidlig, med The Slim Shady LP (1999). Den uhøytidelige og originale My Name Is varslet at det var mulig å gjøre ting på en annen måte, og The Real Slim Shady og Without Me bekreftet at verbal bravado ikke trenger å være pinlig og klamt. I norsk hiphop debuterte endelig Gatas Parlament med langspilleren Holdning over underholdning (2002), og beviste at det ikke er forbudt å se seg selv utenfor, heller ikke her på bjerget. Den sårbarheten Eminem til tider innrømmet, var ellers rikelig tilstede på to av de fineste og morsomste av tiårets plater, The Magnetic Fields’ 69 Love Songs (2000) og The Mountain Goats’ The Sunset Three (2004). Om Love Songs er et 2000-tallsalbumet er nesten et spørsmål om hva du selv ønsker, men det er uansett symptomatisk. Du vil aldri få høre noe lignende igjen, med mindre du tar deg tid til Mountain Goats. Og i første halvdelen av tiåret kunne man tilmed lytte til rock så parodisk selvsikker at den også passer inn her. Lite annet forener svenskene i The Ark og The Hives en egen evne til å sparke litt på godlynte rockestjerne-klisjeer, men det er heller ikke så lite.

Derfor, enda en liste:

Hanson: Penny & Me (Underneath, 2004)

Aimee Mann: Dear John (The Forgotten Arm, 2005)

The Mountain Goats: Up The Wolves (The Sunset Tree, 2004)

Jay Brannan: At First Sight (Goddamned, 2008)

Band of Horses: Is There A Ghost (Everything All the Time, 2007)

Aaliyah: Try Again (Romeo Must Die OST, 2000)

The Jayhawks: Save It For A Rainy Day (Rainy Day Music, 2003)

BigBang: Right Beside You (Clouds Rolling By, 2000)

Ben Folds: The Ascent of Stan (Rockin’ The Suburbs, 2001)

Emmylou Harris: Kern River (All I Intended To Be, 2008)

Eddie Vedder: Society (Into the Wild OST, 2007)

Bruce Springsteen: You’re Missing (The Rising, 2002)

Melissa Horn: Kungsholmens Hamn (Långa Nätter, 2008)

Ron Sexsmith: Not About To Lose (Retriever, 2004)

Lars Winnerbäck: Elegi (Vatten Under Broarna, 2004)

Ray LaMontagne: You Are The Best Thing (Gossip In The Grain, 2008)

Lucinda Williams: Those Three Days (World Without Tears, 2003)

Joe Henry: Civil War (Civilians, 2007)

The Feeling: Strange (Two Stops And Home, 2007)

Tori Amos: I Don’t Like Mondays (Strange Little Girls, 2001)

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*