Desemberkalenderen: Å gi seg på topp

At en filmregissører helst selv vil ha kontrollen over hvordan de vil avslutte karrieren, sier seg vel nesten selv. Men det betyr ikke at en samlet filmverden unngikk å flakke litt nervøst med blikket og undre seg over hvilke framtidige mesterverk som kan ha gått tapt, når Steven Soderbergh og Hayao Miyazaki la ned kameraet i 2013. Japaneren Miyazaki er mesterhjernen bak tegnefilmklassikere som Min nabo TotoroChihiro og heksene (2001), og Det levende slottet (2005), mens den utrolig produktive og særpregede Soderbergh blant annet står bak moderne klassikere som Sex, løgn og videotape (1989), Out of Sight (1998), og Traffic (2000). Nå kan det altså være slutt for dem begge, og de avslutter på topp.

Jeg sier «kan», særlig i Soderberghs tilfelle. Årets filmer fra hans hånd var det biografiske dramaet Behind the Candelabra, en velspilt, men nokså kronologisk biografisk film om den flamboyante underholdningsartisten Liberace, og den intrikate og manipulerende thrilleren Side Effects, med Rooney Mara og Jude Law i hovedrollene. Sistnevnte har den elegansen og lekenheten, med så vel kamera som plott, som vi har lært oss å forvente fra Soderbergh. Om de blir han siste filmer kan imidlertid bli et definisjonsspørsmål – heldigvis. Selv om Soderbergh har signalisert at han vil gjøre noe annet enn film, er det ingenting som tyder på at han er ferdig som kunstner. Han har heller ikke helt avvist at det mer er snakk om en sabbatsperiode fra film, enn om å i pensjon. Jeg håper han bare har funnet en ny måte å utløp for kreativiteten sin på. Da han gjorde Magic Mike til et av de beste dramaene jeg så i 2012, ble jeg overbevist en gang for alle om at Steven Soderbergh er en mann vi ikke har råd til å miste for tidlig.

I tillegg til å være en overmåte produktiv regissør, er han også en mann med stor omsorg for filmmediet. Jeg hadde noen store problemer med hans omdiskuterte bredside mot Hollywood-filmens ødeleggende effekt på amerikansk filmkultur (jeg har generelt ikke helt lett for å takle store doser kulturpessimisme), men det er grunn til å lytte til advarslene om at den amerikanske mellombudsjettsfilmen sliter. Alternativet er å bevare en industri hvor heller ikke etablerte regissørers mellomstore prosjekter blir realisert.

Også Hayao Miyazaki har blitt forsøkt lokket til å gjøre film i USA (for Disney), men han har istedet laget en lang rekke meget japanske filmer for Studio Ghibli. I forbindelse med premieren på The Wind Rises (som kommer på norske kinoer til våren), fortalte den nå 72-årige regissøren imidlertid at den ville bli hans siste film. Gjennom hele karrieren har Miyazaki vekslet mellom å lage film for barn og voksne, og The Wind Rises er en meget moden manns filmfortelling om kjærlighet og det å innse at noe du har skapt kan brukes til å skade andre mennesker. Filmen er blant kandidatene til å vinne Oscar for beste utenlandske film. Den har også høstet noen kritiske ord for måten den framstiller et smertefullt emne i japansk historie på. Selv oppfatter jeg filmen – som hadde førpremiere under BIFF i oktober – som nyansert, og fremfor alt dypt rørende. Miyazakis fremste egenskap har, foruten den særegne tegnestilen, alltid vært at filmene hans utstråler en grunnleggende menneskekunnskap. Det skader heller ikke at tempoet og fortellemåten gir et ekstra særpreg. Om Miyazaki virkelig mener alvor med å sette sluttstrek nå, har internasjonal film mistet en av sine største regissører. Vi får håpe de som kjenner ham har rett, når de fremdeles ikke helt vil utelukke at han kan ha nye filmer på tegnebrettet.

Og hvordan skal en stakkars filmskaper kunne gjøre et triumferende comeback, hvis han ikke først har varslet at karrieren er over?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*