BIFF 2008: Aah, humanismen!

Det går ikke like kjapt som skribenten kunne ønske på filmfestivalen dette året, og planene om å se x antall filmer blir stadig forskjøvet. Slik skal det jo helst være, festival er jo ingen statisk opplevelse, men likevel: halvveis uti festivalen er antallet filmer altfor skrint med tanke på det opprinnelige ambisjonsnivået.

Uansett, noen riktige fine opplevelser har det blitt.

Aaron Rose og Josh Leonard har gått sammen om å portrettere en rekke mer eller mindre kjente mennesker fra 90- og tidlig 2000-tallets New York-scene for undergrunnskunst i det suverene popkulturdokumentaren Beautiful Losers (se ‘Kanskje skulle du…’), den største vitamininnsprøytningen på årets program. Vi snakker om folk som bor og lever utenfor boksen her, skatere, grafittikunstnere, grafikere, filmregissører og annet kreativt pakk som bruker gata og vanlige folk som utgangspunkt. Noen av dem som følger godt med drar kanskje kjensel på navn som Harmony Korine, som da han var drittunge skrev manuset til Larry Clarks langfilmdebut Kids og regisserte sin egen skrudde Gummo. Her er han, en del eldre og noe tyngre, men fortsatt kreativ og sær, mens han med stor møye forklarer hvor kjipt det er å ikke være helt ung lenger. Mike Mills, kunstneren du kjenner bak innflytelsesrike videoer for blant annet Radiohead, Air og Björk, er med, absurd nok i dress og det hele, mens han gjør seg betraktninger om tiden i undergrunnen av typen: ’You know, like, I was thinking, you know, like, why have cancer? Like, why not just be funny?’. Dette er flotte saker, ledsaget av et herlig lydspor, elskelige kunstnereksentrikere og sære hipstere så langt øyet kan se, og en turboinnføring i alt fra skating til reklameteori. Etterpå må man bare hjem og finne frem ullfrakken og beat-poesien og Coltrane-platene, som den litt patetiske streberen man er. Det er ikke til å unngå.

Los Bastardos, en korthugd immigranthistorie konsumert altfor tidlig om morgenen, kan også med fordel nevnes. To menn, en middelaldrende og en til, vader rundt i USA uten visa og gjør småjobber til drittbetaling. Men en dag får de en litt mer eksklusiv affære på opprdagslisten, når de blir sendt hjem til dysfunksjonelt middelklassehjem med et grotesk, latterlig stort skytevåpen for å lage kvalm for den triste alenemoren som holder hus der. Den siste halvdelen minner en del om Hanekes mørke Funny Games, om enn without the games. Skuespillet holder mål, historien likeså, men ved enden sitter man igjen uten noen klar formening om hvorfor den filmen måtte lages. Det er sannsynligvis et problem, men virker ikke helt slik. Dessuten står man fritt til å velge hvilken kritikkvinkel man vil lese den fra, her kan man ta for seg av immigrantspørsmål, konsumentkultur, våpenromanser og hva man ellers måtte ønske seg.

Så er det Kaptein Abu Raed, da, som alle som har gleden av å få sett kommer til å mase om kjempelenge. I festivalprogrammet fremstilles denne stillferdige jordanske filmen som en slags feel good-greie, men til det er temaet for dypt. Barna holder fortet i denne historien om gamle Abu Raed, som rengjør på flyplassen i Amman og sørger over sin døde kone. En dag finner han en flygeruniformslue som noen har kastet vekk i avgangshallen, og med denne på hodet blir Abu Raed en legende og samlingspunkt for alle barna i nabolaget. Abu Raed blir med ett Kapteinen, en skikkelse som har flydd over hele verden, og hans historier fryder de unge. Men riktig, det er det jo ikke, men det vet kidsa ikke før Abu Raed har kommet så nær innpå dem at han er en del av deres liv.

Etter hvert som hovedpersonen blir nødt til å forholde seg til de problemer barna møter i sin hverdag, utvikler Kaptein Abu Raed seg til å bli en humanistisk filmopplevelse av de sjeldne. Vi får se faenskap og tristesse, ja visst, men filmen mister aldri sin positive grunntone og grunnleggende sympati med ungene som det hele sirkler rundt. Morsom er den også, og den bør spille seg rett inn i hjertet på den typen kinogjengere som ellers gjerne ser fransk eller spansk film. Og alle andre, selvsagt. Kaptein Abu Raed er, og kommer til å forbli festivalens desidert beste film, og bør reise hjem med minst en pris. Og kinodistribusjon, for pokker. Nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*