Spol tilbake til april, før lekkede nakenbilder, sirupsseige R&B-singler og den med Anne Frank: Justin Bieber er i Norge, og mediene baler med hva de skal gjøre med saken. Fyren er superstjerne nok til at hans blotte nærvær kvalifiserer som en hendelse, og nettavisene intervjuer små og store om deres forventninger. Men medielogikken krever at dette samtidig må bety noe mer. Hvorfor er Justin Bieber så populær, og hva sier det om oss? Det lå noen sosiologiske pretensjoner der som burde få deg til å til å frykte det verste. Og det skulle bli verre.
For noen år siden skrev jeg en lengre artikkel om likheten i språket vi bruker for å beskrive musikk som henvender seg til et ungt, hovedsakelig kvinnelig publikum, og det språket som skal fange inn musikk som henvender seg til et homofilt publikum. Jeg mente å peke på hvordan denne musikken ofte blir bedømt for sin intensjon – den er så bevisst sitt kjernepublikum at den blir kynisk og kalkulert, snøfter vokterne av God Smak – og ikke sin kvalitet. La oss for et øyeblikk legge til side at all musikk som ønsker å treffe et publikum nødvendigvis må ha et blikk for målgruppa. Det er en viss overlapping mellom disse to tilhengergruppene til Justin Bieber, eller et annet ungt popfenomen som One Direction. Unge jenter kan reduseres til lettpåvirkelige representanter for sitt kjønn, mens homofile fans nødvendigvis representerer sin legning. Derfra er veien kort til at Justin Bieber-hysteriet kan forklares som noe irrasjonelt, følelsesstyrt og framfor alt hormonelt.
Før du tror at jeg har konstruert denne detaljerte stråmannen bare fordi jeg ville lenke til en gammel artikkel om Jay Brannan, la meg få introdusere musikkanmelder Olav Solvang i Vårt Land. Den 16. april skrev han en kommentar om Bieber (ikke på nett, dessverre) jeg skulle ønske jeg kunne trekke fram som en treffende parodi på foreldregenerasjonens forurettede bedre før-sutring. Hvis den likevel er seriøst ment, er den imidlertid så nedlatende og aldersfordomsfull i tonen at den fortjener en nærmere kikk.
Solvang står selvfølgelig aldeles fritt til å mene hva han vil om musikken til Justin Bieber, men han bygger sitt surmagede, landsdekkende nabovarsel på et par i overkant enkle forutsetninger. Det føles blant annet en smule utdatert når Solvang drar canadieren over kullet fordi det står et stort markedsføringsapparat bak ham (se «målgruppetenkning» over), og når han hevder at Bieber – i motsetning til The Beatles – stort sett ikke skriver egne låter. Det siste er dobbelt feil. For det første fordi Beatles på tilsvarende tidspunkt i karrieren også fikk låter skrevet for seg, men også fordi Bieber faktisk er oppført som medlåtskriver på langt de fleste låtene på andrealbumet Believe.
Lettvintheter til tross, det verste gjenstår fortsatt. La oss igjen se bort fra at Solvang objektivt sett nok står ganske alene om å avskrive Bieber som en «middels talentfull gutt med dådyrøyne» som etter hvert må «fornye seg (…) – noe han sannsynligvis ikke klarer»; det er sammenstillingen av heltedyrkelse og kjønn som er den store historien her.
Solvang velger seg altså The Beatles som canadierens historiske motstykke, og slår helt uten videre fast at mens Beatles fikk «heltestatus» fordi musikken deres var «fengende og revolusjonerende», så er musikken «bare en parentes» for Bieber-fansen. Jeg lurer på om han har snakket med en eneste Bieber-fan, i noen aldersgruppe, noensinne. Men å innrømme at det går an å like Justin Bieber på grunn av musikken, eller i det minste også på grunn av musikken, ville jo spenne bein under kommentatorens hovedtese, at Bieber-feberen kan reduseres til reint, hormonelt ungpikehysteri.*
Og tro ikke at jeg overdriver. I sin kjønnsessensialistiske nedlatenhet skriver Solvang faktisk følgende: «(…) la ungjentene gråte, hyperventilere, kjenne på et fossefall av følelser, kanskje det første ordentlige utbruddet av seksualitet – før Biebereventyret (sic) brått er slutt og voksenlivet og den voksne musikken innhenter dem.» Det var omtrent her jeg begynte å mistenke at Vårt Lands musikkanmelder egentlig hadde skrevet et kåseri, eller bare stjålet et tema fra Per Inge Torkelsens klassiker Den store, stygge idrettsboka. Men, han gikk faktisk planken ut: Bieber-feberen kan, i sin ytterste konsekvens, tilskrives en kalkulert masseappell til kåte 12-åringer. Og «den voksne musikken»? Sjelden har jeg hørt bedre argumenter for at autoriteter er noe vås og at foreldregenerasjon bør gi fra seg det kulturelle hegemoniet frivillig.
Gutta kommer derimot godt fra det hos Solvang, for «[g]runnen til at også unge gutter likte Beatles, [var] at musikken deres var så bra.» «Det er ikke mange gutter med billett til Telenor Arena», legger han megetsigende til. Men det er ikke bare ungjentene som skal rulles i tjære og fjær. Hør bare: «Flere Bieberfans-mammaer vil i kveld hyle om kapp med døtrene sine (…), mens fedrene kanskje setter en Beatles-CD i spilleren hjemme». Med alle referansene til «rosa minnebøker», «løpske hormoner», «forelskelse» og hyling av «ungepikelungers fulle kraft», er det ikke vanskelig å forstå hvilket kjønn Solvang mener har musikkhistorien på sin side. Når han konstaterer at Bieber ikke er noe «farligere» enn tidligere tiders idoler, og at hysteriet derfor er «helt greit», har han allerede redusert Bieber-fansen til så små, følelsesstyrte nikkedukker at det ikke gjør noen forskjell.
Det finnes flere eksempler på at popmusikk for et ungt publikum ikke tas på alvor før den får tverrgenerasjonelle kredpoeng, men Solvangs kommentar var den verste. Den beste motgiften er etter mitt syn disse artiklene, fra Lars Ole Kristiansen og Thomas S. Andersen.
___________________________________________________________
* Det er lett å forestille seg at Solvang har denne dødvinkelen fordi han selv foretrekker musikk som er «fengende og revolusjonerende». Jeg har et halvt liv som Beatles-fan bak meg, så Solvang får meg ikke til å snakke ned et av pophistoriens høydepunkter, men jeg foreslår ydmykt at Biebers to album, i en tid hvor produsentene betyr minst like mye for popens luner som det George Martin gjorde for The Beatles, har vært med på å påvirke dagens popmusikk på sin egen måte.)
***
I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013.