Under min selvpresentasjon på Skrivekollektivet kan man lese at jeg er spesielt opptatt av «vilkårene for popkulturkritikk». I øyeblikk av skrivesperre har jeg ikke sjelden tenkt at det er noe sant i det gamle nidordet om at det kun er mislykkede kunstnere som blir kritikere, men stundom har jeg ikke engang maktet det. Likevel lyver ikke varedeklarasjonen, og derfor vender jeg nå tilbake med en ny utgave av fjorårets oppsummering av filmkritikkåret.
Vi må begynne oppsummeringen av 2013 med å minnes to av den amerikanske filmkritikksfærens giganter. I april døde Roger Ebert, den folkekjære anmelderen og TV-personligheten som hadde første pennen i Chicago Sun-Times siden 1967. Vi skrev flere artikler om ham i vår, og han var en personlighet hvis påvirkningskraft nådde helt til Norge, hvor han inspirerte folk som meg til å tenke mer og bedre om film helt fra tidlig alder. Seinere på året døde så Stanley Kaufman, som i en svært lang årrekke var hovedanmelder i det venstreorienterte magasinet The New Republic. Kaufman skrev tenksomme og prøvende essays om aktuell film litt utafor blockbuster-allfarvei til det siste, og etter at Pauline Kael, Andrew Sarris og Roger Ebert døde, var han å regne for en av de siste nestorene i sin generasjon.
Kaufmans TNR-kollega David Thomson, selv en veteran og en leverandør av filmleksika og kulturpessimisme, fikk i år ellers følge av produsenten Linda Obst og regissøren Steven Soderbergh i mye av sin kritikk av den moderne Hollywood-filmens kreative krise. Sommeren ble preget av at anmelderstanden fikk godt og grundig nok av bråkete, unødvendig lange storfilmer som tilsynelatende manglet begrunnelse utover den reint kommersielle. Men ut av selv den råtneste film kan det komme interessante diskusjoner, og to av årets etter mitt syn absolutt verste storfilmer, The Lone Ranger og Man of Steel, avfødte kritikersamtaler som var langt mer givende enn filmene i seg selv. I Lone Rangers tilfelle mente skuespillere og regissør seg forhåndsdømt av kritikerne, mens Matt Singer problematiserte den tilforlatelige omgangen med massive ødeleggelser i Zack Snyders bombastiske Supermann-reboot.
Samme Matt Singer skiftet for øvrig beite i år. Hans jobb på Indiewires filmkritikkblogg Criticwire ble overtatt av Sam Adams, mens Singer slo seg sammen med en bukett fremragende skribenter fra The Onions kulturseksjon The A.V. Club (Tasha Robinson, Scott Tobias, Nathan Rabin), for å starte The Dissolve, en filmsatsing fra musikknettstedet Pitchfork. I tillegg til egne spalter om skuespillerkunst, glemte blockbustere og en ukentlig hovedfilm, står The Dissolve også bak en engasjert og leken podcast.
Andre steder i podcastuniverset har Peter Labuzas The Cinephiliacs fortsatt å kile metamusklene til en aspirerende filmkritikere som undertegnede, med dyptpløyende samtaler om cinfili og filmkritikkens vilkår med såvel kritikere som programmerere og filmskaper. Gjengen bak podcasten Operation Kino får likevel prisen for min gledeligste oppdagelse i 2013. Katey Rich, Dave Gonzalez, Matt Patches og David Ehrlich lagde i over to år en podcast for det bransjeorienterte nettstedet Cinemablend, hvor de anmeldte aktuelle filmer og diskuterte alt mellom himmel og jord som hadde den minste relevans for samtalen om bevegelige bilder, fra musikkvideo og videospill, til tegneserier og filmfestivaler. Da Katey Rich ble ansatt som Hollywood-redaktør for Vanity Fair måtte OpKino-gjengen likevel flytte fra Cinemablend, og skilsmissen var ikke hjertelig, slik den blir beskrevet på Dave Gonzalez’ tumblr. Nå er det igjen samlet under vignetten Fighting In The War Room, og du bør omgående legge den til i podcastrotasjonen din.
Blant mer etablerte filmkritikere måtte leserne av den britiske avisa The Observer innfinne seg med at nestoren Philip French satt fra seg tastaturet etter femti (!) års virke. Matt Zoller Seitz, til daglig TV-anmelder for New York, ble ny redaktør for RogerEbert.com og utga en kritikerrost bok om Wes Anderson. Og apropos bøker: Den populære anmelderen og radiomannen Mark Kermode gjorde opp status for filmkritikerens rolle og arbeidsvilkår i den skarpe og underholdende Hatchet Job, mens kulturkritikeren B. Ruby Rich oppdaterte sitt hovedverk om «New Queer Cinema». Det kanskje mest interessante stykket metakritikk jeg leste i år, handlet om hvordan kritikken av LHBT-film kan bli bedre.
Og til slutt: På hjemligere trakter tiltrakk danske filmanmeldere seg internasjonal oppmerksomhet med en selvironisk parodi på markedsføringen av Lars von Triers imøtesette Nymphomaniac, og magasinet Cinemas redaktør, Geir Kamsvåg, erklærte at Jeg er din var feil valg som Norges kandidat til en Oscar-statuett for beste fremmedspråklige film.
****
Dette utvalget er naturligvis sterkt preget av mine interesser, men totalt sett gir det et inntrykk av hva den anglo-amerikanske filmsfæren har vært opptatt av i året som har gått. Tidlig på året meldte Jonathan Rosenbaum fra om at pessimismen på filmkritikkens vegne er overdrevet. Jeg er fristet til å gi ham rett. (Complex plasserte ellers Rosenbaum på sjetteplass på sin uperfekte rangering av tidenes beste filmkritikere.)
Your’s is a point of view where real intlielgence shines through.