Desemberkalenderen: Et nytt Jerusalem hver uke

I Norge er det i praksis umulig å få tak i det venstreorienterte ukemagasinet New Statesman, som i sine heldigste stunder har vært en av de viktigste premissleverandørene for den europeiske venstresiden. Det britiske magasinet har brukt 2013 på å feire hundreårsjubileum, og resultatet er blitt tre vidunderlige spesialutgaver som viser frem hvor synd det er at du ikke bare kan snuble over det på Narvesen*. De historisk anlagte spesialnumrene trykker opp tekster fra arkivet, og her er det ikke plass til en eneste hvemsomhelst. Her er George Orwell, Virginia Woolf, Christopher Hitches, Martin Amis, Naomi Klein, Julian Barnes og nesten alle andre du kan ønske deg (og Hugh Grant).

Historien om New Statesman spenner fra teknokratisk sosialisme før første verdenskrig til hofforgan for Blairs nye arbeiderparti på 90-tallet, en skranglete romanse som ble vanskeliggjort av opptakten til Irak-krigen for ti år siden (en mindre bejublet merkestein). I dag er New Statesman atter en viktig premissleverandør for idéutviklingen i et forvirret Labour, som sliter med å finne ut hvilken strategi som skal sikre valgseier i 2015. I Rafael Behr har magasinet trolig den journalisten som har fulgt Ed Miliband tettest de siste årene, etter at forrige generasjon Miliwatchers, James McIntyre og Mehdi Hasan (som har skrevet den fine boken Ed. The Milibands and the making of a Labour leader) forlot NS. Kommentatoren Laurie Penny er en av de viktigste unge stemmene på den britiske venstrefløyen, og viktige Labour-debattanter som Douglas Alexander og Jon Cruddas skriver jevnlig for magasinet. Hvis i overkant bombastisk posørsosialisme er din kopp te, har dessuten Russell Brand redigert en utgave denne høsten. Hans analyser av unge menneskers politikerforakt og manglende tro på systemet er skarpe og relevante; hans snakk om revolusjon og motstand mot å bruke stemmeretten mindre så. Én ting klarte i hvert fall å samle britene: Samtalen hans med den stive og selvgode BBC-journalisten Jeremy Paxman var et av årets store TV-øyeblikk.

Mens venstresiden slikker sine sår i Norge, er blitt garantister for fortsatt sparekurs i Tyskland, presses fra alle kanter i Danmark, kan blokkeres av fortsatt vekst for Sverigedemokraterna i Sverige og har snublet fra start i Frankrike, er Storbritannia ett av få steder hvor den nesten er friskmeldt. Men tiden frem mot neste valg er langt fra noen transportetappe. Ed Miliband sliter fortsatt med lav personlig popularitet i befolkningen, og neste år vil mye av fokuset som ellers vil gått til den lange valgkampen i steden skifte til avstemningen om skotsk uavhengighet (og oppkjøringen til fotball-VM, selvfølgelig). New Statesman er akkurat nå den beste guiden på veien mot et skjebnevalg for både britene og Miliband. Nettsidene er utmerkede, og det finnes en fin podkast hvor mange av avisens journalister bidrar. Dessuten kan du selvfølgelig abonnere på magasinet digitalt.

 

Vi gratulerer med jubileet.

 

***********

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013.

 

* Ta et øyeblikk for å sjekke ut nettsidene til Narvesen, forresten. Følelsen av 1993 is strong with this one.

1 comment for “Desemberkalenderen: Et nytt Jerusalem hver uke

  1. 6. desember, 2016 at 3:40 am

    Begun, the great internet editcauon has.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*