BIFF 2008: Festivalstart på overtid

Filmfestivalen i Bergen (BIFF) startet offisielt onsdag, med gallapremiere på Jan Troells nyeste og godsaker for skoleungdom og andre interesserte. Men for meg, som for første gang siden 2002 ikke deltar på landsmøtet i AUF, startet filmfestivalen først skikkelig denne fredag, omtrent samtidig som statsminister Jens Stoltenberg snakket til de unge horder i Oslo Arbeidersamfund. Fire dager – minst – er satt av til endeløs, og, mengden tatt i betraktning, kan hende også perspektivløs konsumering av film i Magnus Barfot kinosenter.

En del av sjarmen med filmfestival er gjerne planleggingen, hvis man altså har tid og penger nok til å legge et så omfattende løp til at det blir aktuelt. Da skal man – helst – gå nitidig gjennom programmet, krysse av, viske vekk, veie frem og tilbake og prøve å plotte inn så mye rart og merkelig som mulig. For meg har det vært et mål å få plass til mange av filmene i kategori rød i festivalprogrammet, altså bidrag som inngår i hovedkonkurransen. Tiden vil vise om jeg lykkes særlig godt, og om jeg tirsdag kan briske meg overfor de cirka to andre menneskene jeg kjenner med tilstrekkelig dyp interesse om at jeg selvsagt har sett den lille, skrullete saken som vinner juryprisen. Etter en halv dag på festival håper jeg inderlig at jeg ikke traff blink med en gang.

Den rødmerkede filmen på mitt oppsett i formiddag var nemlig den makedonske Jeg er fra Titov Veles, som er omtrent så ambisiøs som du tror den er. Vi er altså i post-Titos Makedonia, i den lille landsbyen Veles, og følger tre meget triste kvinner i sin antagelig beste alder i deres daglige strabaser. Den yngste, Afrodita, snakker ikke lenger etter at faren døden og moren forlot familien, og går rundt og er kjempetrist. Det er hennes jobb å sørge for at størstesøster Slavica får sine daglige doser dop, slik at hun blir tilregnelig nok til å stå på beina når hun blir beilet til av en Ekkel, men Rik Fabrikkeier. Mellombarnet Sapho drømmer bare om å få visum til å reise til helvete vekk fra Veles, og innimellom det hele står en Slesk, Ung Lege og fornedrer hele flokken.

Trist, dette. Og l-a-n-g-s-o-m-t. Makedonske kvinner uten fremtid har åpenbart ikke travelt med å komme noe sted, tenkte jeg i noen av de lange, ettertenksomme pausene der ingenting skjer.

På ett nivå er filmen for så vidt både god og, scene for scene, kanskje til og med engasjerende, men som helhet er Titov Veles et flettverk av usunn sendrektighet. Det er åpenbare politiske undertoner å spore (og et sært subplot om menn som bærer spedbarn på sjøen), og sjenerøse allegorier over familiens posisjon i et samfunn uten retning. Et sted i all tenkingen, ventingen, sukkingen og mer venting faller min interesse likevel på gulvet, og der ligger den til det hele er over. Kan den vinne juryprisen? Ja visst. Men jeg håper de neste dagene gir vesentlig bedre bud.

Før dette ga She’s A Boy I Knew, en frisk og uhyre personlig dokumentar om kjønnsskifte festivalen en sober og fin start. Gwen Haworths småskalafortelling om sin vei fra Stephen til Gwen er slikt man gjerne vil ha når man først skal se dokumentarer på kino. Forbløffende lite klam er den også, trass i kornete hjemmevideoer, personlige intervjuer med venner og familie og solide doser nærhet. Men nærhet og varme på den fede måde, som det heter (bare ikke her) gjør Boy til noe mer enn et ubehagelig kikk litt for langt inn i sjelen på samtidens unge mennesker.

Før den første pausen denne fredagen ble det CSNY: Deja Vu, en konsertfilm for voksengenerasjonen med de aldrende musikerne Crosby, Stills, Nash og Young. I 2006 la gjengen ut på turne for å vise sin avsky mot krigen i Irak, i kjølvannet av Youngs fabelaktige konseptalbum Living With War. Resultatet treffer rett i hjertet på en venstrefløyskamerat: Det er rockemusikk av høyeste kvalitet, gjenfortelling av krigens løgner, arkivopptak fra Vietnam og enkeltintervjuer med soldater og andre skjebner mainstreampressen ikke tar med. Varmt og hjertelig og hardtrockende. Lige til høyrefoten, som de sier, men altså bare ikke her.

Mer fra festivalen kommer, det er på tide med japansk storbykomedie (Adrift In Tokyo) og dokumentar om homofestivaler i Israel (Jerusalem Is Proud To Present) før kvelden kommer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*