Oscar-nominasjonene: Blodslit og lyspunkt

Ettersom Oscar-nominasjonene ble offentliggjort for noen timer siden, kunne jeg benyttet anledningen til å skrive noen ord om den antatte knivingen mellom Gravity og 12 Years a Slave om beste-film-prisen. Jeg kunne ha påpekt at The Wolf of Wall Street ikke ser ut til å ha blitt rammet av noe alvorlig backlash, i og med sin håndfulle prestisjetunge nominasjoner, på tross av påstandene om at en lar umoralske pengefolk slippe for lett fra det. Eller jeg kunne i det minste ha gratulert danskene med deres andre nominasjon på rad i kategorien «beste fremmedspråklige film», for Thomas Vinterbergs utmerkede Jakten. Men, nei. Den slags blir altfor raust. La meg derfor levere en kort klagesang, og deretter avslutte med et litt ondsinnet lyspunkt.

Årets første måneder er som regel et potensielt Klondyke for filmelskere, ettersom hele perlerekka av høstens amerikanske prestisjeprosjekter slippes løs på norske kinoer. Men denne medaljen har også en bakside for Oscar-komplettister som undertegnede. Jeg skal etter all sannsynlighet ikke skrive noe mer om Oscar-utdelingen enn en artikkel med siste tips helt i begynnelsen av mars, men hvert år har jeg likevel dette sterke suget etter å få sett så mange av de nominerte filmene som mulig, om ikke annet så fordi jeg vil vite hva jeg snakker om. Derfor er de neste seks ukene en selvpåført kraftanstrengelse. Jeg skal finne plass til å se 12 Years a Slave, August: Osage County, HerDallas Buyers Club, American Hustle og The Wolf of Wall Street på kino, i tillegg til at jeg skal se blant andre Captain PhillipsThe Square og The Act of Killing via streaming og hjemmevideo. Jeg kan ikke gå god for min egen kritiske sans ved slutten av denne perioden, ettersom kropp og sjel antakelig er grundig mør av all de mer eller mindre vellykkede «kvalitetsfilmene» den har blitt tvangsforet med.

Da er det godt at hver Oscar-sesong også inneholder noen filmer som kan skyves lenger ned på prioriteringslista, fordi de ikke oppnådde de forventede nominasjonene. Jeg var spesielt heldig ifjor, da Marion Cotillards bebudede hedersbevisning for Rust og bein ikke materialiserte seg. Nominasjonene ble offentliggjort dagen før filmens norske kinopremiere, og det føltes som en stein ble løftet fra skuldrene mine når jeg kunne flyttet dette gravalvorlige kjærlighetsdramaet nedover på prioriteringslista (jeg så til slutt filmen på DVD, og hatet den). I år er The Butler den mest åpenbare kandidaten til å få en slik stemoderlig behandling. The Paperboy– og Precious-regissør Lee Daniels’ drama om butleren som tjenestegjorde under fem presidenter ble tidlig tippet som en kandidat til beste film, og Forest Whitaker og Oprah Winfrey ble levnet gode sjanser i skuespillerkategoriene. Jeg gikk glipp av filmen da den gikk på kino i høst, og så ikke nødvendigvis fram til å få den med meg på DVD som en del av Oscar-forberedelsene. Når The Butler nå, til manges store overraskelse, står igjen uten noen nominasjoner overhodet, har sjansen for at jeg til slutt ser den blitt radikalt redusert.

 

Det samme gjelder for Saving Mr. Banks, Disneys etter sigende selvforherligende framstilling av hvordan Walt Disney fikk rettighetene til å filmatisere The Sound of Music. Produsentene pushet Emma Thompson i kategorien for beste kvinnelige birolle, men ble ikke bønnhørt av Akademiet. Selv om den fikk en nominasjon i en av de tekniske klassene, er det neppe nok til å friste meg når den har kinopemiere i midten av mars, og med tanke på hvor hektisk programmet allerede er, må jeg tilstå at jeg mest er glad til.

Nå skal jeg gjennomføre en økt mental kondisjonstrening, og minner selv på at jeg tross alt elsker film. Det gjelder å huske å nyte det. Om knappe måneder begynner blockbuster-«sommeren».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*