Skyggebokseren Llewyn Davis

Av | 12. mars 2014

I Coen-brødrenes nye film møter vi kunstneren som veldig sur mann.

Den ambi­siøse musi­ke­ren Llewyn Davis, pro­ta­go­nis­ten i Joel og Ethan Coens nyeste drama­ko­me­die, mener selv at han burde bli els­ket av folk­sce­nen i New York. Han mang­ler pen­ger, har ikke noe sted å bo og lever på den tynn­slitte god­vil­jen han har igjen hos de få men­nes­kene som føler de er nødt til å bry seg om ham. I en musikk­sjan­ger som verd­set­ter auten­si­tet og for­telle­kunst høy­ere enn det meste, tren­ger han bare å dukke ned i sin egen misere og sette toner til den. Det er bare en liten detalj: Ingen vil høre om smer­ten hans.

Llewyn Davis er en bit­ter sjel som må bokse mot skyg­gene i sin egen for­tid. Ingen­ting gna­ger mer på ham enn at han fak­tisk vet hvor­dan med­gang føles. Det er bare noen år siden han hadde en beskje­den sin­gel­suk­sess med sin duett­part­ner, som nå har tatt sitt eget liv. Den nye solo­skiva sel­ger dår­lig, og agen­ten hans har ikke en gang sendt den rundt til spille­ste­dene. Llewyn er len­ket til å spille de samme, gamle låtene på den samme gamle klub­ben. Når han intro­du­se­rer seg hus­ker ingen hvem han er, men alle spør ham kun om hvor­dan faren hans har det.

Llewyn har talent, men mang­ler evne til å spørre seg om han har nok av det. Han låser seg fast i et ver­dens­bilde hvor han selv er avhen­gig av andre for å få livet til å gå rundt, men gjør så lite for å for­tjene deres kjær­lig­het at det blir vans­ke­lig å se at noen tren­ger ham eller musik­ken hans. Hans tro på egne evner etter­la­ter ham såret og ydmy­ket når omver­de­nen ikke respon­de­rer med den nød­ven­dige interessen.

Bit­ter­he­ten leder ham til selv­de­struk­tiv atferd, som når han avstår fra royalty-inntekter på en inn­spil­ling han er med på (den kos­te­lige «novelty song» Please Mis­ter Ken­nedy, med Jus­tin Tim­ber­lake og Girls-kjen­nin­gen Adam Dri­ver), eller når han sky­ver vekk dem som stil­ler sofaer og mid­dags­bord til hans dis­po­si­sjon. Llewyn ser en frem­tid for seg selv, men det er ikke plass til noen andre i den fortellingen.

Det er ikke til­fel­dig at Inside Llewyn Davis er så tyde­lig tids- og steds­bun­det til New York i 1961. Folk­sce­nen lig­ger fort­satt i en sta­tus­strid med den kul­tu­relt mer høy­ver­dige jaz­zen, slik en bedre­vi­tende musi­ker i John Good­mans skik­kelse hin­ter til i en vit­tig scene.

Folk­mu­sik­ken står på spran­get til å innta en vik­ti­gere rolle i sam­fun­net rundt seg. Bob Dylan, som gjør en impli­sitt cameo på lyd­si­den her, skal snart bli en fei­ret (om enn uvil­lig) kro­ni­kør av den nye ung­doms­ge­ne­ra­sjo­nens mis­nøye med de evige kri­gene og rase­skille­po­li­tik­ken. Llewyn Davis vel­ger å stille seg på lag med denne frem­ti­den hel­ler enn for­ti­den, men han vet ikke hva han selv skal gjøre. Han håner blue­grass­ar­tis­tene og tra­di­sjo­na­lis­tene som opp­trer på stam­klub­ben, men hel­ler enn å vise dem hva de gjør galt, flyk­ter han fra New York. Hvis de ikke ser at han er den de har ven­tet på, gid­der han ikke vente på dem, heller.

Joel og Ethan Coens film­kor­pus er fylt av menn som sli­ter med å aksep­tere kor­tene de har fått utdelt. Llewyn Davis deler skjebne, men ikke hand­lings­møns­ter, med den god­mo­dige Larry Gop­nik i den under­vur­derte Coen-komedien A Serious Man (2009). Michael Stuhl­bargs karak­ter søker i sin jødiske iden­ti­tet etter svar på hvor­for livet går ham imot.

Til for­skjell fra Gop­nik, som vil sine med­men­nes­ker godt, er Llewyns evne til inn­le­velse i andre men­nes­kers liv vans­ke­li­gere å få øye på. Det er i det hele tatt stor risiko for­bun­det med å insis­tere over­for pub­li­kum på at en så selv­sen­trert og utri­ve­lig figur som Llewyn Davis for­tje­ner vår emo­sjo­nelle inves­te­ring. Hvis loja­li­te­ten vip­per over i aktiv disin­ter­esse, vil fil­mens inn­hold være tapt for pub­li­kum­me­ren. Til liks med pro­ta­go­nis­tene i natt­svarte kome­dier som Noah Baum­bachs Gre­en­berg eller Jason Reit­mans Young Adult for­tje­ner vår mann gjen­tatte kakk på skinn­leg­gen. Hoved­rolle­inne­ha­ver Oscar Isaac kla­rer like­vel å holde oss på Llewyns side, og fil­mens mange fine birol­ler hjel­per til å bygge ut uni­ver­set. All­tid sever­dige Carey Mul­ligan (An Edu­ca­tion, Never Let Me Go) får liten spille­tid som Jus­tin Tim­ber­la­kes sam­boer og Llewyns kan­skje siste venn, men gjør mye ut av lite. Hvis man tåler sel­ska­pet, er det mye å hente i Inside Llewyn Davis.

Om ikke annet kan man bare komme for musik­ken, som gang etter gang min­ner oss om hvor­for det er lov for Llewyn å tro på at han kan lyk­kes. Oscar-akademiets stiv­beinte regel­verk ute­stengte sound­tracket på en tek­ni­ka­li­tet: at flere låtene er basert på gamle, ufull­sten­dige sang­s­kis­ser, og der­med ikke å regne for ori­gi­nal­kom­po­si­sjo­ner. Den alt­for lange pris­ut­de­lin­gen ville tjent vold­somt på å slippe til en eller flere av Inside Llewyn Davis’ vid­un­der­lige folkballader.

****

Artikkelen ble først publisert på Vox Publica.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*