Jesse McCartney er ikke helt der jeg vil ha ham

Forrige gang vi kikket i krystallkula med Jesse McCartney var i august 2012. Som skuespiller og låtskriver har han vært noen av en guilty pleasure for meg helt siden TV-serien Summerland og debutalbumet Beautiful Soul på midten av 2000-tallet, men det var tredjealbumet Departure som virkelig plasserte ham i min personlige popkanon. På tross av gjentatte rykter om nye musikkprosjekter ble det imidlertid stille fra den kanten. Lenge. Sommeren for to år siden brøt han så endelig stillheten ved å slippe en ny låt på YouTube og hinte om et forestående album. Like klok av skade som opprømt av entusiasme tillot jeg meg å avvente hvorvidt det endelig kom til å bli til noe denne gangen. Jeg var egentlig ikke særlig optimistisk.

Men her er vi altså, og Jesse McCartney har sluppet sin andre (!) singel på mindre enn ett år. Først så Back Together dagens lys i august 2013, ganske nøyaktig ett år etter at jeg hadde etterlyst ham på denne plass, og noen måneder seinere ble den fulgt opp av EP-en In Technicolor pt. 1. Som tittelen indikerer, men som det inntil nylig har føltes utillatelig naivt å tro på, var EP-en bare første del av det som skal bli et helt nytt album, som slippes i juli.

 
Når jeg hører EP-en og leser intervjuer, slår Back Together meg som det opplagte singelvalget fra samlingen. Den slags kan virke innlysende, men det er ikke alltid gitt at en artist velger riktig låt. Hvis han i tillegg skal gjenintrodusere seg selv blir det enda viktigere. Men den nye Jesse McCartney som trer fram på Back Together skiller seg i bare fra boybandpopstjernen med Beautiful Soul og Right Where You Want Me. Han har også tatt noen dansesteg bort fra arven etter Departure. Back Together er en ganske frisk pop/R&B-låt med obligatoriske, hyllende nikk og smil til Michael Jackson og tidlig Justin Timberlake, og lener seg dessuten bekvemt på Stardusts Music Sounds Better With You. De to andre låtene, Checkmate og Tie The Knot, løper ikke like uanstrengt ut av høyttalerne, men de er likevel med på å bekrefte inntrykket av en artist som er i ferd med å finne en ny retning.

 

Det samme gjelder for Superbad, det nye albumets offisielle førstesingel, som ble lansert denne uka. Mangeårige Hanson-fan som jeg er, har jeg lovet meg selv at jeg aldri skal spille ut dette kortet, men slik Hanson i alle år har blitt målt mot gjennombruddshiten MMMBop, må det konstateres at Superbad nok ikke er Jesse McCartneys nye How Do You Sleep. Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor det lugger litt. Kanskje er det selve melodien, anrettet med en tung, monoton basslinje, som ikke klarer å løfte taket. (Rimet superbad supersad er heller ikke særlig skarpt.) Jesse er kanskje ikke akkurat der jeg vil ha ham, men resultatet er likevel en enkel, småfengende låt om de sexy og selvsikre kvinnene i livet, komplettert av en musikkvideo til å sette stemningen.

 

Jeg kommer til å stille opp når Jesse McCartney slipper et nytt album for første gang på seks år. Spørsmålet er hva som skjer med de mindre tålmodige, eller de som ganske enkelt ikke har ham på radaren. En ny retning er vel og bra, men det som for enhver artist, avgjøres suksessen først og fremst av meloditeft og karisma. Jesse har talentet, men verken In Technicolor eller Superbad har gitt oss svaret på om har nok av begge deler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*