Venstres overlevelsesmaskin tærer på ekstralivene

Det er bare å innrømme det: I et par minutter, mens Venstre-leder og statsministerkandidat Lars Løkke Rasmussen oppsummerte et forferdelig valgresultat for Danmarks største opposisjonsparti og påtok seg skylda, forventet jeg faktisk at han kom til å varsle sin avgang. Tonen var så alvorlig, ansiktet så askegrått i all sin silsvettende rødmussethet, at jeg trodde Løkke var beredt til å gi opp. Det gjorde han ikke. Han reddet seg istedet i land, foreløpig, ved å hasteinnkalle partiets sentralstyre til krisemøte, og ordlegge seg på en så åpen måte at han framsto som ydmyk på grensa til ydmyket.

Det var en helt nødvendig oppvisning i ydmykhet fra en politiker som er vant til å ha stålkontroll på sitt parti, men det var også en ydmykelse. Valgresultatet på seksten prosent var enda svakere enn de stupende meningsmålingene tilsa på forhånd, og på klassisk EU-valg-maner søkes svaret i innenrikspolitikken. Den hadde Løkke som kjent dominert i dagevis, og ikke på den fede måde. Saken om at 150.000 kontigentkroner hadde gått til å kle opp partilederen skapte sinne og fortvivelse på Venstre-grasrota, og Løkke blødde ikke bare oppslutning, men også statsmannskred.

Valgresultatet ble en brutal oppvåkning for Venstre-strategene. Håpet var at selvoppholdelsesdriften i valgkampinnspurten og den enstemmige frifinnelsen av Løkke i partiets forretningsutvalg ville sikre ro på grunnplanet. Det skjedde ikke. Når mediene værer at en partileder sitter utrygt, spiller det mindre roller hvem kritikken kommer fra, eller hvilke interesser kritikerne har. Og gjennom forrige uke dukket de fram fra fjern og nær, kritikerne, som for å bevise at Løkke ikke lenger kan ta dem for gitt. Han kan ikke ta for gitt at den forholdsvis korte avstanden til et folketingsvalg redder ham. Heller ikke at han i gode tider har satt seg så tungt på makta at det er vanskelig å finne en åpenbar kronprins. Og nå er det ikke lenger bare på grasrota det murres.

Konklusjonen på alt dette er ikke at Lars Løkke Rasmussen er politisk dødsdømt, eller at de to ovennevnte faktorene ikke lenger er gyldige. Langt ifra. Løkke kan naturligvis overleve som Venstre-leder, og gjør han det, er det stadig mest sannsynlig at han kommer tilbake som Danmarks statsminister etter neste folketingsvalg. Socialdemokraterne har gjort nok et elendig valg, og Socialistisk Folkepartis oppslutning gjenspeiler trolig Margrete Aukens personlige popularitet mer enn en samling rundt folkesosialistene Men det er aldri et godt tegn når personer i partiets innerste krets må gå ut offentlig og avkrefte at de er ute etter å avsette partilederen, slik Venstre-nestleder Kristian Jensen i dag fant det nødvendig å gjøre. Skal Lars Løkkes framtid settes på formel, kan den formuleres slik: Et politisk parti har en leder, fram til det velger en annen.

Vi må avvente det ekstraordinære sentralstyremøtet før vi kan si noe sikrere om hvor sterkt Løkke egentlig står, og hvor dypt misnøyen stikker. Kanskje handler bilagssaken til sjuende og sist, for Venstres del (om ikke nødvendigvis for velgerne), om at partiorganisasjonen får gi lederen klar melding om at han må bli bedre til å lytte. I så tilfelle kan Løkke, som allerede tærer på forrådet av politiske ekstraliv, komme seg gjennom krisa. Men det kan ikke lenger utelukkes at EU-valgkampens sluttsignal istedet innvarsler at det endelig er trygt å gå aktivt etter å felle ham. Med mindre Thomas Larsen har rett i at det kan komme et snarlig nyvalg, så er dette tidsrommet for å gjøre utskiftninger helt i toppen. Folketingsvalget må uansett komme seinest seinhøsten 2015.

Det mest interessante nå er sånn sett ikke om statsminister Helle Thorning-Schmidt (S) vurderer å utskrive nyvalg. Det er uansett en kontinuerlig plikt for en regjeringssjef. Risikoen for at Socialdemokraterne, i iveren etter å slå knock-out på Venstre, istedet ender opp med å løfte Dansk Folkeparti til nye, parlamentariske høyder, taler imot et valg i nær framtid.

Argusøynene er istedet, med god grunn, rettet mot Lars Løkke Rasmussen. Overlevelsesmaskinen har begynt å tære på forrådet av politiske ekstraliv, og nå har han heller ikke lenger full kontroll på sitt eget parti. For første gang på mange år er det velgerne, i nasjonale valg og meningsmålinger, og Venstres tillitsvalgte, i fortrolige og mindre fortolige samtaler med medlemmer og journalister, som har Venstre-ledelsens fulle oppmerksomhet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*