Krisa er ikke over – det er tvil og bitterhet igjen

Er Lars Løkke Rasmussen som Bill Clinton, eller er han mest som en katt?

Spørsmålene er mange, og sammenligningene likeså, etter at lederen for det danske Venstre til alles overraskelse overlevde mandagens maratonlange krisemøte i partiets landsstyre. Det kan være den forsiktige begynnelsen på en lang marsj tilbake til statsministerposten – da er han Bill Clinton – eller en overlevelseskunstners lille utsettelse av det uunngåelige – katter sies å ha ni liv, men de dør altså til slutt.

Uansett har det vært et av de mest dramatiske og bemerkelsesverdige døgn i nyere, dansk politisk historie. Jeg er nok langt fra den eneste som måtte revidere artikkelutkast og kassere politiske nekrologer i løpet av gårsdagen. Det var bred enighet blant kommentatorkorpset om at Lars Løkke kom til å trekke seg som partileder under krisemøtet. Venstre kunne ganske enkelt ikke bære splittelsen og personsakene. Først skulle han bare ta et siste krafttak for å reinvaske seg for anklagene om uklok bruk av kontingentpenger på klær, hotellrom og feriereiser.

Spekulasjonene om Løkkes forestående avgang skjøt ekstra fart mandag formiddag, da Venstre holdt et hasteinnkalt gruppemøte på Christiansborg. Selv om få ville stå ved det offentlig, skal minst ni folketingsmedlemmer her ha bedt Løkke gå av, av hensyn til Venstre. Kommentatorkorpset tolket dette, ikke urimelig, som et tegn på at lederen var i ferd med å miste fotfestet også blant dem han er avhengig av å samarbeide med til daglig, og utover ettermiddagen, mens Løkke gikk kanossagang mellom kameraene for å forklare at han tok det hele og fulle ansvar for partiets krise, vendte medienes oppmerksomhet seg gradvis til hvem som skulle overta ledervervet. Spørsmålet var ikke lenger om Løkke ville gå av, men når, og dessuten: Ville han gjennom en siste maktmanøver forsøke å få innsatt tidligere forsvarsminister Søren Gade som sin etterfølger, i stedet for Kristian Jensen?

Mediene hadde sånn sett en vanskelig oppgave. På den ene sida å dekke Venstres krise i stort, få kommentarer fra Løkke-støtter og misfornøyde kritikere på grasrota, og på den andre sida, det store spillet om makta man ikke helt klarte å unngå å behandle som uunngåelig, mellom Løkke- og Jensen-fløyenes respektive posisjoneringer.

Jobben ble ikke lettere av at selve møtet var stengt for pressen. Journalister og kommentatorer var overlatt til å videreformidle mer eller mindre ubekreftede rykter om hvordan maratondebatten forløp, og blant mange var det en merkbar frustrasjon over at det trakk sånn ut. Men når det sivet ut at det skulle avholdes en avstemning om hvorvidt Venstre skulle innkalle til ekstraordinært landsmøte for å behandle lederspørsmålet, så spekulasjonene likevel ut til å gå i oppfyllelse. En tredjedel av møtelyden måtte stemme for forslaget.

Den avstemningen ble det aldri noe av, og nærmere klokka ett natt til tirsdag kunne Lars Løkke Rasmussen konkludere overfor pressen med at han stadig er leder av Venstre. Kristian Jensen er stadig nestleder, og Venstre er stadig i krise. Den borgerlige avisa Berlingske kaller det optimistisk for en «de facto ny» partiledelsen, hvor Kristian Jesen av rein nødvendighet er blitt forfremmet inn i Løkkes innerste krets, men det er fortsatt «sår der skal heles», som Løkke selv sa. Hvis Venstre og Løkke har lært noe av denne prosessen, må det være at ledelsen på Christiansborg ikke kan fortsette som før. Det gjelder ikke bare at personsakene og det økonomiske rotet må stoppe. Vel så mye dreier det seg om å utvikle Løkkes evne til å lytte til grasrota. Lederen må forstå at selv om han har avverget en akutt trussel mot sin stilling, så har han ikke fjernet tvilen om hvordan han er den beste til å lede Venstre. Til sjuende og sist var det formodentlig partiets tradisjon for enighet, og skrekkhistoriene fra Socialdemokraterne og Det Konservative Folkepartis nyere historie, som reddet enigheten – inntil videre.

Nettopp Socialdemokraterne må ellers kunne si seg godt fornøyde med utfallet av Venstres krise. Statsminister Helle Thorning-Schmidt står overfor en sterkt svekket opposisjonsleder, og det minste tegn til slinger i valsen eller uro i Venstre-baklandet kan sørge for at krisa blusser opp igjen. Løkke er blitt Thornings ønskemotstander. Samtidig har Socialdemokraterne fått et midlertidig pusterom. Det er ikke lenge siden det var Thornings lederskap som var utfordret, og neste folketingsvalg syntes tapt på forhånd.

Før eller seinere må politics as usual returnere til Christiansborg. Regjeringspartiene Socialdemokraterne og Det Radikale Venstre har tidligere vist en forunderlig evne til å redde Lars Løkke ut av politiske kniper ved å tilby ham en plass ved forhandlingsbordet og en sjanse til å agere ansvarlig opposisjonspolitiker og/eller statsmann. Det kan skje igjen.

I første omgang vil det politiske Danmark imidlertid avvente meningsmålingene. Hvordan slår den foreløpige fredningen av Løkke ut? Var sentrum-venstre-oppsvinget et blaff? Og viktigere for Venstres framtid: Hva var det egentlig som skjedde på Odense Congress Center i går kveld? Har Løkkes lyktes i å avverge noe mer enn den akutte krisa?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*