Ideene lever!

Det er ingen overdrivelse, eller iallfall ikke en spesielt stor en, å si at det var Reiulf Steen som gjorde meg til sosialdemokrat. På begynnelsen av 2000-tallet, etter at kommunevalgkampen i 1999 hadde vekket min politiske interesse, lette jeg med lys og lykte etter ideologiske holdepunkter. Jeg fant noen i Erik Solheims selvbiografi, Nærmere (1999), og regnet meg i det stille som SV-er for en tid, men da jeg begynte å lese Arbeiderparti-biografier var det likevel som om noe falt på plass. Jeg var heldig som begynte med Reiulf Steens memoarer, Der hjertet banker (1986) og Maktkamp (1989). Ikke bare fordi de var mer velskrevne og mer levende fortalt og argumentert enn sosialdemokratisk menings- og minnelitteratur både før og seinere, men fordi Reiulfs ærlige rapporter fra sosialdemokratiets innerste sirkler ga liv til noen av verdiene jeg satte høyest: Internasjonalismen. Likhetstanken. Troen på at politikk nytter.

Det er en forenkling, naturligvis. Som for så mange andre, var det en blanding av grunnholdning og sosiale faktorer som brakte meg til AUF. Reiulf var viktig, javisst, men han var tross alt ikke viktigere enn min bror og min søster og min beste venn, som alle meldte seg inn i AUF sammen med meg. Men den historien er jo ikke like romantisk, om enn den kanskje er mer nyansert, mer sann. Uansett vil jeg ikke underdrive hvor avgjørende Reiulfs ord og tanker var for å gi meg et sosialdemokratisk fundament å stå på. Sammen med danske Erling Olsens ord om at sosialdemokratiet er som best når det ser fra venstre inn mot sentrum, og ikke fra sentrum og ut mot venstre, er nok Reiulfs udødelige formulering om at Arbeiderpartiet hører hjemme «på den side der hjertet banker – på venstre side», den som har påvirket mitt politiske kompass aller mest.

Jeg fortsatte å lese partilitteratur, men ingenting jeg leste etterpå hadde den samme effekten på meg. Det måtte i tilfelle være Reiulfs debattbøker, hvor mennesket og tenkeren, den selvlærte intellektuelle Steen, virkelig kom til sin rett: Samtaleboka Ideene lever!, sammen med Rolf Lasse Lind, kommentarartiklene i Beretninger (1998), den essayistiske og bredt anlagte Underveis (1999), og de to historisk-biografiske verkene om veien til dagens sosialdemokrati, Jordskjelv (2000) og Ørnen har landet (2003). Mens jeg leste Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Guttorm Hansen, Bjørn Tore Godal, Thorbjørn Jagland og mange andre, var det Reiulfs referanser og perspektiver jeg leste dem opp mot.

Jeg snakket med Reiulf en gang. Skjønt jeg kanskje heller snakket til ham Fylkesstyret i AUF i Hordaland hadde sendt et innspill til AUF sentralt om at Reiulf burde inviteres som gjest på Utøya. Da det skjedde året etterpå, besøkte han hordalandsleiren sammen med Thorvald Stoltenberg. Jeg ledet en gruppesamtale om europeisk samarbeid, Latin-Amerikas framtid og utfordringene i Øst-Europa. Det er fremdeles et av mine morsomste øyeblikk i norsk arbeiderbevegelse. De to veteranene var vennligheten selv; kunnskapsrike, pratsomme og imøtekommende. Akkurat som du når Reiulf Steen og Thorvald Stoltenberg sitter foran deg.

Nå når Reiulf er borte, blir jeg også stadig mer takknemlig for at han engasjerte seg så sterkt og så bredt, helt til det siste. Ukontroversiell var han aldri, og i min aktive tid kastet han seg inn i debatter om finansskatt, pensjonsreform, EU-politikk og New Labours lærdommer for norsk sosialdemokrati. Langt inn i alderdommen, før han ble sjuk, men etter at de fleste fornøyd ville trukket seg tilbake, ble han nestleder i Attac Norge. Reiulfs blanding av ideologisk trygghet og modig tvisyn ga god støtte til mange som lette for å finne sin plass i Arbeiderpartiet. Alt tyder på at det var den samme rausheten som gjorde ham så sentral i samle partiet etter EF-striden, og i å snakke med og til ungdommen spesielt, slik han gjorde også etter 22. juli.

Som Jonas Gahr Støre sa under dagens minnestund for Reiulf Steen: Det han skrev var et produkt av sin tid, men i hans bøker og taler er det ennå mye å bli klokere av. Ideene lever, som kjent, og få menneskers idemessige arv i norsk arbeiderbevegelse framstår like levende som Reiulfs.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*