Åtte år utafor skapet

Som en felles redaksjonell stemme har vi i Skrivekollektivet allerede i årevis hyllet mennesker som våger å stå fram som skeive, og vi har diskutert alt fra homofobi i idretten til lesbiske filmstjerner, hvordan LHBT-positive kjendiser takler homorykter og praksisen med å tvinge folk ut av skapet.

Dette er likevel en annen type tekst, og en jeg måtte tenke meg grundig om før jeg bestemte meg for å publisere. Min ut-av-skapet-historie handler om at det å stå fram kan være en lang prosess. At hver slik historie er unik, er en grunn til å fortelle hvordan det var for meg. Dette er historien om hvordan jeg kom overens med meg selv, og om hvor vanskelig det kan være å få fram ordene.

***

7. august er den dagen i året da jeg er aller mest homo. Jeg vet lite om personlig mot, men jeg klarer ikke å unngå å føle noen små stikk av boblende stolthet når jeg tenker tilbake på den dagen, 7. august 2006, da jeg endelig tok det siste steget og fortalte en annen person at jeg var homofil. Det var som om det ble sant for meg også, idet jeg sa det. Vi kan aldri vite hva den enkelte tenker og føler om sin legning, og for meg var den en lang modnings- og erkjennelsesprosess. Uansett omstendigheter kan det å komme ut av skapet, å be folk akseptere deg for den du egentlig er gjennom å understreke forskjellighet, aldri helt bli en hverdagslig handling. Derfor beundrer jeg alle som gjør det, uansett når, hvordan eller hvorfor.

Dette er historien om hvordan jeg kom dit.

I mitt tilfelle kokte den indre tvilen ned til at jeg alltid har vært min egen tøffeste kritiker. For meg var det vanskeligste med hele komme-ut-prosessen å overbevise meg selv om at det virkelig var det jeg var. At min følelsesmessige og fysiske tiltrekning ikke bare var noe som kom til å gå over. Jeg tror egentlig aldri jeg har vært noen selvforaktende homo. Fra en ganske tidlig alder handlet det snarere, og dette er langt fra en unik erfaring, om ar jeg følte meg annerledes, på en måte det var vanskelig å sette fingeren på. Jeg var tretten da jeg forelska meg i en gutt for første gang. Da jeg var femten skjedde igjen, og jeg må ha stilt meg selv det fryktede spørsmålet, «Du er vel ikke homo, vel?» (legg merke til den defensive formuleringen). Etter hvert som forelskelsen slapp taket, klarte jeg imidlertid å overbevise meg selv om at det beviste at jeg selvfølgelig var hetero likevel.

Det føltes som en befrielse å flytte fra Oslo til Os da jeg var tretten. Jeg kom til et sted hvor ingen kjente meg og ingen hadde forventninger om at jeg skulle være på en bestemt måte. Men jeg begynte ikke å tenke grundigere over hvem jeg egentlig var før høsten 2004, da jeg flyttet til Bergen for å studere. Jeg bodde alene for første gang, og det var en tidvis ensom og forvirrende tid. I ettertid har jeg imidlertid tenkt at det var på denne tida tanken på at jeg kunne være homofil fikk tid til å modnes. Om jeg ennå ikke var helt klar til å ta konsekvensene av disse tankene og følelsene, så husker jeg at ble rammet i mellomgulvet på en noen ganger god, andre ganger forvirrende, men alltid spennende måte hver gang jeg så en skeiv erfaring gjenspeilet i filmene jeg så eller TV-seriene jeg fulgte. Jeg sugde det til meg, nesten stjålent, enten det gjaldt Joseph Gordon-Levitt som småbyprostiuert i Mysterious Skin, eller portrettet av Jack McPhees epokegjørende ut-av-skapet-storyline i Dawson’s Creek. Det eneste jeg visste var at dette angikk meg, på en veldig sterk måte.

Det ironiske er imidlertid at det som virkelig satte fart i min egen ut-av-skapet-prosess, var at min bror sto fram som homofil på seinhøsten 2005. Vi har alltid stått hverandre veldig nær og jeg var selvfølgelig glad på hans vegne, og stolt av at han hadde våget å gjøre det. Vi ga hverandre en klem og jeg fortalte at jeg var stolt av ham, men dette var ikke hele sannheten om min reaksjon. Dette er noe jeg nesten skammer meg over å innrømme, men når vi gikk fra hverandre den kvelden, kan jeg ikke beskrive følelsene mine som noe annet enn misunnelse. Jeg var genuint glad og stolt over ham, men samtidig satt jeg der med en gnagende fornemmelse av at han hadde kommet meg i forkjøpet, på en eller annen måte. Denne smålige tanken tenkte jeg altså, på et tidspunkt da jeg ennå ikke var klar til å innrømme, ikke engang overfor meg selv, at jeg også var homofil. Men selv om jeg nektet å forholde meg direkte til min egen legning, tenkte jeg av en eller annen grunn at det at min bror nå var åpent homofil på en eller annen måte kunne gjøre det vanskeligere for meg å trekke en konklusjon jeg åpenbart innerst må ha visst var uunngåelig.

I ettertid kan jeg le av dette, eller skamme meg, men følelsene var ekte nok den gangen. Homofile som forsøker å finne ut av legningen sin stiller seg mange spørsmål, og ikke alle er like rasjonelle. For meg var det for eksempel en helt reell engstelse at folk skulle oppfatte det som at jeg bare «kopierte min bror», dersom jeg kom ut av skapet såpass kort tid etter ham. Frykten var selvsagt helt ubegrunnet, men om ikke annet så illustrerer den at det å bale med den slags personlige spørsmål kan gjøre deg veldig nærsynt og selvopptatt.

Når jeg forteller historien om hvordan jeg til slutt konkluderte med at jeg var homofil og at jeg måtte fortelle det til noen, bruker jeg å si at det nærmest skjedde fra den ene dagen til den neste. Ut fra det jeg har skrevet her er det lett å se at det er en forenkling, men selv om jeg har fortetter handlingsforløpet av dramaturgiske grunner, betyr ikke det at det er helt feil. Det stemmer faktisk at jeg bestemte meg for å stå fram samme dag som jeg innrømmet overfor meg selv på en «dette-kommer-ikke-til-å-gå-over-og-du-må-fortelle-det-til-noen»-måte at jeg faktisk var homo. Etter å ligget og vridd meg hele natta til lørdag 5. august 2006, veid for og motargumentene og forkastet de siste teoriene («Kanskje du er bifil? Og hva med hun jenta du likte på barneskolen?»), klarte jeg ikke å vente lenger.

Det vil si: Helt til jeg feiga ut. Det å komme overens med deg selv er vanskelig, men å finne styrken til å fortelle det til andre kan være like tøft, bare på en annen måte. Akkurat som min bror hadde gjort før meg, hadde jeg bestemt meg for at jeg først skulle fortelle det til min far. Igjen kan engstelsen virke overspent i ettertid, men jeg kan fortsatt kjenne igjen den oppslukende usikkerheten jeg kjente da jeg ringte for å spørre om vi kunne møtes. Det var en av de viktigste samtalene jeg hadde hatt i hele mitt liv…og så klarte jeg ikke å si det. Jeg ville fortelle ham det ansikt til ansikt, men jeg fikk ikke engang til å avtale et møte. Det som skulle vært en viktig melding, munnet ut i småsnakk om fotball. Jeg skammet meg over min egen svakhet når jeg la på, men først og fremst var jeg dypt frustrert over å bli sittende fast i en følelsesmessig limbotilstand.

Som jeg ofte gjør når jeg er usikker på noe, prøvde jeg å samle tankene og følelsene mine gjennom å skrive. Jeg skrev et langt essay, ikke ulikt dette, som terapi. Her tvang jeg meg selv til å formulere og ta stilling til hva jeg tenkte, fra alle mulige vinkler: Om homofile forbilder, den offentlige debatten om homofili, hvorvidt eller hvordan jeg passet til forskjellige stereotypier om homofile, min personlige historie, tenåringsforelskelser, porno, og endelig, det vi kan kalle en «lanseringsstrategi». Jeg satte opp en plan for hvem jeg skulle fortelle det til, hvordan og i hvilken rekkefølge. Og, dette høres litt corny ut (og det er det sannsynligvis også), men hele tida mens jeg skrev hadde jeg en tekstlinje fra den australske popgruppa Savage Garden kvernende i hodet: «I believe you can’t control or choose your sexuality«. I løpet av de neste dagene ble den nesten som et mantra for meg.

Planen var å fortelle det til min far først, deretter min bror, min søster og to av mine beste venner. Men planen var nær ved å bli kastet om på allerede samme kveld, da min søster kom på besøk. Hodet mitt følte som om det holdt på å eksplodere. Jeg var simpelthen utslitt av å tenke så mye på meg selv. Likevel klarte jeg fortsatt ikke å få meg til å fortelle det. Jeg visste at hun kom til å ta det helt fint – hun forsto det vel egentlig lenge før jeg innså det selv – men jeg tvang meg til å holde meg til planen. Det var dog ikke før jeg hadde brukt timevis på å finne en brukbar måte å føre samtalen over på homofili på. Selv om det var en vanskelig kveld på mange måter, så lærte den meg en ting: Når jeg skulle fortelle dette, var jeg nødt til å gå rett på sak. Å vente på en anledning til umerkelig å styre samtalen i riktig retning, ville bare gi meg flere sjanser til å trekke meg.

Mandagen etter var jeg tilbake der jeg hadde vært to dager tidligere, med telefonen på øret og klar til å avtale et møte med min far. Og denne gangen gjennomførte jeg det faktisk. Å si ordene «Kan du komme hit? Det er noe jeg må snakke med deg om», var nesten enda vanskeligere enn å til slutt si det til ham ansikt til ansikt. Når jeg først hadde sagt at jeg hadde noe viktig å si, forsto jeg at det ville bli tilnæmet umulig å trekke det tilbake. Han kom til å insistere på at jeg skulle fortelle hva det gjaldt, uansett. Da han endelig kom den ettermiddagen, var jeg så nervøs at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Ikke dermed sagt at jeg faktisk var istand til å gå rett på sak når det gjaldt, selv om jeg skrev tidligere at jeg hadde lært det. Jeg hadde ikke gjort dette før og prøvde å kjøpe meg tid til å huske manus med småsnakk om vær og fotball (igjen). Det funket en liten stund, men klokka fem minutter over fire (jeg fiklet så mye med mobiltelefonen underveis at jeg har et nøyaktig klokkeslett), tok jeg samtalen i en avgjørende retning. Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg sa, blant annet fordi jeg var så nervøs at det nesten prikket for øynene mine, men det kan ha vært noe sånt som dette: «Det er en spesiell  grunn til at jeg ba deg komme. Jeg har tenkt mye de siste dagene, og nå  skal si noe som jeg tror du har hørt før: Jeg har kommet fram til at jeg er homofil, jeg også.» Selv om jeg strittet imot alt jeg kunne, klarte jeg ikke å undertrykke et lite smil idet jeg sa ordet «homofil». Det var vel en slags stolthet, antar jeg.

Så vet jeg ikke helt hva som skjedde. Det eneste jeg vet er at min far sa alle de riktige tingene; han sa at han var glad i meg, takket for at jeg hadde fortalt det, tilbød seg å hjelpe med å fortelle det til andre. Med en eneste gang forsto jeg at alle mine paranoide spørsmål hadde handlet mer om min egen usikkerhet enn om menneskene rundt meg og deres mulige reaksjon. Jeg var lettet og takknemlig da min far til og med spurte meg hvor lenge jeg hadde «visst» det. Han forsto at jeg hadde behov for å prate om det, om så bare helt kort. Der og da tror jeg at jeg var enda stoltere av ham enn han var av meg.

Å komme ut av skapet er en kontinuerlig prosess, og noe du gjør igjen og igjen. Det er på mange måter enklere i dag, når alt du trenger å gjøre er å krysse av i en rute på Facebook, og jeg vil på ingen måte sammenligne den prosessen jeg gikk igjennom med hvordan det må føles for folk som faktisk har noe å tape. Uansett hvor, når og hvordan det skjer, er det et element av mot i det å fortelle at du ikke er helt som flertallet. Jeg var heldig som hadde en fordomsfri familie og fordomsfrie venner, men alle som tar et slikt steg fortjener ros, støtte og respekt.

Jeg nærer ingen illusjoner om at min historie er spesielt unik, men det er også derfor jeg forteller den. Dette er ikke den eneste versjonen av historien jeg kunne ha fortalt, men også denne versjonen, med alle sine forenklinger, utelatelser, etterrasjonalisering og mer eller mindre uttalte forutsetninger, er sann og gjenspeiler mine opplevelser. Det er sant som den svenske rapperen Petter sier i Saker och ting: «Situationen har blivit bättre/fast mer komplicerad«

Jeg liker det sånn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*