«De hylder jo Julian Assange, og jeg ved ikke hvad»

Vi skal komme tilbake til både de pågående budsjettforhandlingene mellom Helle Thorning-Schmidts (S) sentrum-venstre-regjering og støttepartiet Enhedslisten og den åpnede kløften i innvandringspolitikken internt i dansk borgerlighet, men først: Sett i lys av de siste ukenes fellesnordiske debatt omkring hvordan svenske politikere har behandlet og bør behandle det høyrepopulistiske partiet Sverigedemokraterna, var tirsdagens konstituering av Folketinget et underlig skue.

Siden siste konstituering har eks-regjeringspartiet Socialistisk Folkeparti mistet så mange folketingsmedlemmer til Socialdemokraterne og Det Radikale Venstre at SF og Enhedslisten nå sitter igjen med like mange mandater. Reglene sier at de fem største partiene i nasjonalforsamlingen skal ha plass i kontrollutvalget, og i år måtte fordelingen mellom de to jevnstore venstrepartiene derfor avgjøres av en loddtrekning som slo ut i Enhedslistens favør. Det skjedde imidlertid ikke før framtredende borgerlige politikere hadde gitt til kjenne bekymring for om Enhedslisten i det hele tatt er «skikket til» å få plass i et utvalg som driver kontroll med politiet og etteretningstjenesten.

Venstres utenrikspolitiske talsperson og tidligere utviklingsminister, Søren Pind, sa for eksempel til avisa Berlingske på tirsdag at ELs «rødder i kommunismen» og «helt særlig[e} holdning til, hvad der skal være offentligt», gjorde ham betenkt når det gjaldt partiets evne til å overholde reglene om konfidensialitet. («De hylder jo Julian Assange, og hvad ved jeg», la han megetsigende til, som om det burde være siste ord i saken.) Vel må demokratiets spilleregler følges, understreket Pind, og da skal Enhedslisten inkluderes, men han lot det samtidig skinne gjennom at slike synspunkter etter hans mening er vanskelige å forene med tilgang til sensitive sikkerhetsopplysninger.

Slik «rødskvetting» og insinuasjoner om Enhedslistens manglende nasjonale og demokratiske sinnelag har partiet måtte tåle gjennom alle sine 16 år som folketingsparti. Fortida som Sovjet-lojalt kommunistparti tynger, og dets moderniseringsprosess har vært langtrukken og motvillig, ikke ulikt den norske Rødt så vidt fikk slept over målstreken tidligere i år. Men i folketingsarbeidet oppfører Enhedslisten seg som et hvilket som helst annet parti, med ett viktig unntak: Det er parlamentets tydeligste stemme for mer åpenhet omkring hva Forsvaret, politiet og etteretningstjenesten foretar seg i danskenes navn. Det går kanskje på tvers av hvordan dansk politikk normalt har fungert, og borgerlige politikere er kanskje uenige i Enhedslistens politikk på området, men å gå fra dette til å hevde at partiet av den grunn er uskikket til å ta sete i Kontrollutvalget, er drøyt.

Og da kommer vi tilbake til nabolandenes reaksjon på det svenske etablissementets behandling av Sverigedemokraterna. Særlig i Danmark var kritikken av isoleringslinja overfor SD hard. Å nekte å anerkjenne et parti som mer enn hver tiende svenske velger hadde stemt på, er udemokratisk, og risikere å sende et signal om at velgerne kan skylde seg selv for et påfølgende kaos, ettersom de valgte «feil», het det. Men det politiske Danmark har selv en nær fortid som «smaksdommer»: Socialdemokraternes tidligere statsminister, Poul Nyrup Rasmussen (1993-2001) sa i sin tid om Dansk Folkeparti at «stuerene bliver I aldrig», og lovet å holde avstand til partiet. Uansett hva man måtte mene om DFs politikk, kan det konstateres at moraliseringen over velgernes motiver for å stemme på et høyrepopulistisk parti slo feil. Socialdemokraterne er stadig i identitetskrise, mens DF etter Nyrups utfall aldri har falt under 12 prosents oppslutning i noe folketingsvalg. Nå ser vi altså tendenser til at den samme viljen til å ta mannen i stedet for ballen rammer Enhedslisten – ironisk nok ivrig sekundert av det en gang marginaliserte Dansk Folkeparti.

Enhedslisten fortjener som et absolutt minstemål en sjanse til å bevise at de respekterer kontrollutvalgets spilleregler. Folketingspresident Mogens Lykketofts (S) ord til avisa Politiken burde stå som en avsluttende replikk i denne merkelige debatten: «Jeg troede ellers, det var gået af mode at tale om, at andre ikke er stuerene.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*