No way, no how, no McCain

Når Hillary Clinton har et godt, retorisk poeng, har hun en tendens til å stoppe opp, heve stemmen veldig og hamre hjem budskapet. Det høres ofte merkelig og litt mekanisk ut, særlig hvis applausen som følger ikke står i forhold til volumøkningen. Det ble aldri noe problem når attenmillionerskvinnen inntok podiet i Pepsi Center i natt for å vaske seg ren for anklager om å ikke følge partilinjen, og for å legge tyngden inn bak Barack Obama som presidentkandidat. De tusenvis av kvinnene som enda ikke har kommet over at Hillary ikke får bli den første dama i det Hvite Hus skaper skurr og bekymrede rynker i pannen hos Obama, og lager vanskeligheter i den pent oppsatte manuset for enhet som skal prege festen i Denver. I gpår kveld skulle de bankes på plass. Lett ble det ikke, og flere kommentatorer luftet tanken om at Hillary kanskje var litt for god, litt for flink til å få budskapet frem, litt for presidentaktig.

Det må være fælt, eller hva? Du kommer til Denver, du blåser sokkene av alle kritikerne, du herjer med McCain og gjenetablerer det frynsete ryktet til den sutrete mannen din på to minutter, og så blir du avfeid med at du dessverre er bedre enn alle de andre, og det var ikke det vi bestilte. Hillary Clinton skulle bruke sin tid i Denver på å begrave stridsøksen (det gjorde hun), på å støtte Obama (det gjorde hun), på å forklare hvorfor Clinton-demokrater bør støtte Obama foran McCain (check), på å få opp håpet og rosene i kinnene (jepp) – men også på å friskmelde Barack Obamas karakter og evne til å lede landet. I halvannet år har Clinton (og den ustyrlige husbonden) brukt litt for mye tid på å så tvil om Barack Obamas evner og rutine til at det bare kan feies under teppet når de går over i hans leir. Greit nok, hun kommer aldri til å mene det. Aldri. Men i går var ellers kvelden for grandiost skuespill, og da burde et avsnitt om Obamas karakterstyrke og styringsevne sneket seg inn i talen likevel.

For ellers var det prikkfritt utført, alt sammen. Hver eneste anekdote og hvert eneste politikkområde bygget på hennes eget kandidatur, men ble til slutt sydd sammen på elegant vis som åpenbare grunner til å gi stemmen til han andre. Hillary Clinton leverte, og det ble ikke kaos på gulvet i Pepsi Center, heller. I kveld er det Bills tur.

Jobben hans er ikke like viktig, men trolig minst like nervepirrende, sett med partistrategenes øyne. Mannen som en gang ble utpekt som sin kones fremste ressurs har et parti å sjarmere, og noen åpne sår å lege. We’re not big on quitting, sa Hillary Clinton mot slutten av sin tale.

Mannen hennes bør gjøre et unntak i kveld, og avslutte valgkampen for sin kone og sitt eget ettermæle, to måneder etter at kona og Amerika gjorde det.

Sluttnote: «We’re all in this together». Den viktigste taleren i går skulle helst være Mark Warner, senatskandidaten fra Virginia. Han skulle holde den berømte keynote adress, partiets mulighet til å vise frem sine egne supertalenter. Det er litt av en tradisjon å springe inn i, etter legendariske opptredener fra blant andre Mario Cuomo i 1984 og han der Barack Obama i for fire år siden. Mark Warner prøvde hardt, men ble dessverre treg, usikker og puslete i møte med fortidens store sko.

______________________________________________________________
Demokratenes landsmøte varer fra 25.-28. august. Skrivekollektivet kommenterer de viktigste talene, og hvordan landsmøtet kan påvirke presidentvalget i november.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*