En demokrat på McCains skulder?

Demokratene skal gå høsten i møte med den gamle, buldrende partisaneren Joe Biden, en gentleman og vaktbikkje i den mest positive betydningen av ordet. Han er ikke i stand til å sette fyr på drømmene til idealistene i partiet, slik det ville skjedd om Obama valgte Hillary, og vil bestemt legge en hvis demper på forandringsargumentet – 36 år i Washington pleier gjerne å gjøre det. Men en frisk og opplagt Biden har den tyngden og angrepsviljen Obama trenger, når valgkampen nå går inn i en fase hvor John McCain har det så travelt med å få av seg silkehanskene at han står i fare for å rive av seg hånden i forsøket.

Den neste uken vil pressen ligge bedagelig ved Demokratenes peis i Denver, mens John McCain like gjerne kan ta ferie. Nå skal det handle om Obama, det skal handle om å finne hver eneste sinte Hillary-supporter, og om ekspresident Clintons evne til å spille skuespill. Men etter landsmøtet er det igjen den Gamles tur igjen. Da venter Republikanernes landsmøte, med McCains valg av visepresidentkandidat som apperitiff.

Det er snart et halvt år siden John McCain vant sitt partis nominasjon, og like siden dag to har spekulasjonene gått om hvem han vil velge. Mitt Romney, den omskiftelige pengemagnaten, fikk et overraskende favorittstempel tidligere i sommer, selv om det er tydelig for de fleste at McCain synes Romney er noe av det mest utålelige han kan presenteres for. Lojal er fyren likevel, men flere har de seneste dagene pekt på at det kanskje ikke ville gi det helt riktige inntrykket å velge, alt husbråket tatt i betraktning, en kandidat med enda mer penger i banken enn mannen som skal toppe billetten. Et utall andre navn er nevnt, gjerne tilpasset demografiske grupper eller for å ta vekk noe av det unike og nye ved Obamas kandidatur: skal det være en kvinne?(Meg Whitman? Eller Condi?) Skal man finne en ungdom? (Louisianas guvernør Bobby Jindall? Eller…ja, bare Jindall? En som kan matche Obamas etniske eksplosivitet? (Say Condi, eller Colin Powell).

Eller skal man kanskje velge han der bleke, forsagte fyren i bakgrunnen, han som kan de greiene McCain ikke kan?

Jepp, John McCain kan, faktisk, få lov til å seriøst vurdere å ta med seg den frafalne demokraten Joseph Lieberman på det som vil bli en historisk kampanje. I såfall skal Lieberman, som fortsatt kunne vært visepresident under Gore den dag i dag dersom Floridas dommere ikke hadde bestemt noe annet, skyte ned det han fortsatt regner som sitt eget parti, og bli den første til å være nummer to på begge partienes valgsedler.

Han er overalt: Han er med McCain utenlands, han rydder opp i feilene, han angriper sine gamle venner av livets lyst, han er McCain-surrogat på fjernsynet. Men han er demokrat – han er for abort, for helseforsikring for alle og ellers på feil side av de fleste av de viktigste verdispørsmålene for de nykonservative. Men likevel, likevel: Joe Lieberman får ja takk-stempel fra Bill Kristol, fra David Brooks, fra Rich Lowry og flere i snakkesirklene som bestemmer hva den konservative offentligheten mener. Godt nok vet de han er uspiselig for mange, men det virker ikke til å plage dem. Det er åpenbart viktigere for konservative strateger å vinne dette enn om mannen som overtar hvis McCain skulle stryke med er interessert i føre videre hans politikk i annet enn utenrikspolitikken. Han er ikke republikaner. Ikke egentlig.

Den herlige New York Times-spaltisen Gail Collins er likevel ikke så sikker på det, og kommer med en høyst relevant innvending; at Lieberman har vist før at han kan la sine prinsipper fare for å få leke med de store. Og, når alt kommer til alt, konkluderer Collins: If that’s all you’re looking for, you might as well take Mitt Romney.

______________________________

Den tid, den sorg – Denver, nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*