Desemberkalenderen: Bedre enn resten I

NPRs entusiastiske musikk-kritiker Stephen Thompson er blant dem som, nå som det er tid for oppsummering av året, har påpekt hvilken vanvittig lang hale av viktig 2013-musikk som satte sitt preg på 2014: Pharrell Williams‘ enerverende Despicable Me-låt «Happy» var absolutt overalt til langt utpå våren, til liks med Adele Dazeems «Let it Go», som målbar en besvergelse alle småbarnsforeldre sikkert kjente seg igjen i etter hvert. Beyonces førjulutgivelse gjorde utgivelsesrommet trangt tidlig på året. For min del ble det 2013-utgitte lydsporet til Coen-brødrenes strålende Inside Llewyn Davis en gjenganger, til liks med Family of the Years 2012-utgivelse (!) «Loma Vista», hvis singel«Hero» trolig trolig var den låta jeg spilte flest ganger, fordi den er med i traileren til Richard Linklaters mestervek Boyhood.  I tillegg kom en rekke bransje- og metadiskusjoner, som oftere  handlet om strategi og distribusjon enn om musikken: Röyksopp tok farvel med albumformatet; Thom Yorke lanserte et (hurtig glemt) album via torrent; Taylor Swift sa nei til strømmetjenestene; YouTube kranglet med indie-selskapene om en ny avtale; U2 tvang millioner av Apple-brukere til å forholde seg til deres dølle, nye skive; den borgerlige regjeringen foreslo å kutte i reisestøtten til utenlandsturnéer; det feirede, norske musikktidskriftet ENO (som fikk tidsskriftprisen tidlig på året!) la ned.  Jeg kunne fortsatt en god stund til. Likevel gjør det godt å vite at det mest interessante som skjedde på musikkfronten heller ikke i år skjedde på bransjeforum eller i nettdebatter: Det var det som strømmet ut fra hodetelefoner og høyttalere. Til musikken!

I rettferdighetens navn er det ikke mulig å komme fra Taylor Swift når det kommer til lyduttrykket, heller. Førstesingelen «Shake it off» varslet en helt pure popskive, og er så bra at selv ikke de av oss som gjerne skulle sett at hun beholdt noe av kontakten med countryrøttene kan klage. Den ville sågar vært årets beste singel, om det ikke var for Jenny Lewis’ «Just One of the Guys», som fronter Lewis’ første album på seks år. Lewis’ plate av året («The Voyager») er pakket inn i et poprockuttrykk fans fra Rilo Kiley-tiden vil kjenne igjen, og er like deler fengende og flengende. Verselinja «When I look at myself, all I can see / I’m just another lady without a baby” fra “Guys” er betegnende: Lewis nøler ikke med å forhandle med eget selvbilde for åpen mikrofon. Videoen, der Allison Brie, Kristen Stewart og Anne Hathaway lekent nedgjør mannlige stereotyper, er dessuten fandenivoldsk kostelig.

Det er også verdt å trekke fram Perfume Genius, hvis opphavsmann Mark Hadreas med årets utgivelse «Too Bright» gir bud om en artist som føler seg hjemme i det potente rommet mellom kunstpop,  ublu camp-estetikk og hudløs selvutlevering som var en gullåre i glamrockens storhetstid, selv om uttrykket er et stykke unna den perioden. «Too Bright» mangler de vonde pianoballadene fra det mesterlige debutalbumet «Learning (hør «Look Out, Look Out» eller «Mr. Peterson»), men er –trolig til det bedre – mer enhetlig i formen. Her er sjølbiografisk (eller bare grafisk) utlevering så det holder, og det anbefales å høre intervjuet The Hazlitt-podkasten The Arcade gjorde med ham i høst.

Ellers er lista preget av mye fin country som du skal få lov til å finne ut av selv, og selvsagt den eksplosjonsartede debutanten Angel Olsen, som var med på å gjøre 2014 til et utmerket for kvinnelige artister og låtskrivere (Emilie Nicholas, Thea Hjelmeland, Marit Larsen og flere andre forsterket trenden her hjemme). Aller øverst på min liste står likevel Luluc, en stillfaren, australsk duo som høres ut som destillert høst på den beste mulige måten, selv om skiva kom ut midt i juli. Her er stillferdig, fint observert popmusikk nok til hele vinteren. Zoë Randells klokkeklare vokal understøttes av smakfull instrumentering, aldri finere enn på tittelsporet «Passerby». Luluc deler plateselskap med slikt som Fleet Foxes og Low, og du kan høre hvorfor. Det har ikke gått tre dager siden sommeren sluttet uten at jeg har hatt den plata på øret.

 

Mine favoritter fra 2014:

1.   LulucPasserby

2.   Jenny LewisThe Voyager

3.   Angel OlsenBurn Your Fire For No Witness

4.   DaleyDays & Nights

5.  Nikki LaneAll Or Nothin’

6.   John FulbrightSongs

7.   BeckMorning Phase

8.   Robert EllisThe Lights From The Chemical Plant

9.   Perfume GeniusToo Bright

10. Vancouver Sleep Clinic – Winter

 

Hederlig omtale: Strand of Oaks – HEAL, Bright Eyes – Upside Down Mountain, Sharon von Etten – Are We There, Dan Wilson – Love Without Fear, The War on Drugs – Lost in the Dream

_________________________________________

I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Musikkåret 2014.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*