Rolling Stone var sannsynligvis det første magasinet der en sårbar Brian Wilson kunne forsøke å bomme dop av intervjueren.
Cameron Crowes musikkfilm Almost Famous handler om en 15-årings reise på turne med det middelmådige, fiktive rockebandet Stillwater i begynnelsen av 70-årene. Guttungen (eminent spilt av Patrick Fugit) kalles internt i bandet for The Enemy, Fienden, fordi bandlederen mener journalister tar vekk alt det som er bra med rock’n’roll. Verst av alt eret at kiden skriver for Rolling Stone, den fryktede institusjonen som «slaktet Clapton, man». Likevel er Stillwater trollbundet av at RS er i hælene på dem, for samme hvor mye fryktsom retorikk bandet legger for dagen er innpass på sidene både er en døråpner og en stor ære.
Filmens stemning er naturlig ganske biografisk i tonen, ettersom regissøren selv tråkket sine journalistiske barnesko hos Rolling Stone før han ga seg filmen i vold. Av grunnleggeren Jann S. Wenners noe pompøse innledning til en ny bok med samlinger av intervjuer fra Rolling Stones førtiårige historie, kan vi lese at Cameron Crowe sikret seg fast engasjement på popkulturblekka etter å ha skaffet et meget eksklusivt intervju med Neil Young. Han er en av flere betydelige skribenter som bidrar til dette første av to bind i serien Rolling Stone-interviewene, som forlaget Rosenkilde fortjenstfullt har fått utgitt på dansk denne våren. Den innflytelsesrike journalisten Greil Marcus, senere redaktør Ben Fong-Torres (en sentral bifigur i Almost Famous) og den sprutgale multikunstneren Andy Warhol er blant dem som bidrar til antologien, og det er ikke akkurat bransjens amatører de stiller sine spørsmål til. Listen, fra John Lennon til Francis Ford Coppola og Truman Capote, viser med glassklar tydelighet at RS hadde en unik posisjon som talerør for denne generasjonens mest omstyrtende kulturarbeidere og superkjendiser.
Første bind tar for seg intervjuer Rolling Stone gjorde mellom 1968 og 1984, i en periode Wenner ubeskjedent mener at hans blad fylte en eksklusiv nisje. RS var rockikonenes kanskje eneste mulighet til «at udtrykke, hvad de tænkte og gjorde» i et annet format en fanzinenes korte soundbites. Det gjorde RS ettertraktet, og Wenner er med rette sprekkeferdig av stolthet over hvor mye kulturhistorie han kan presse inn mellom permene i boken.
Samtidens minst fordomsfulle musikkritiker, helten Nick Hornby, rammet hjerteroten av rocken i en anekdote i sin bok 31 sanger. Hans mor er spydig overfor verselinjen «Get it on / Bang a gong» fra T.Rex’ uimotståelige album Electric Warrior, og Nick merker at «du inne i deg hater Marc Bolan for at han har fått deg til å like ham, selv om han synger om å «get it on» og gonggonger». Det er dessverre slik ar rockeartister helst er naive, irrelevante og stengt tatt ikke så veldig smarte, fordi de lager musikk du elsker av helt andre grunner enn de kjølige og intellektuelle (så lenge Dylan og Randy Newman finnes, er det selvsagt mulig å bevise det motsatte, men likevel). Rolling Stone hadde som mål å gi artistene muligheten til å ta Nick Hornbys mor i uhyrlige fordommer, og de grep den.
Vel, noen av dem prøvde, i alle fall.
For greit nok, det er kanskje ikke toppen av intellektuell renvasking når The Whos Pete Townshend snakker utførlig med Wenner om sin store nese, men før nesesnakken legger samme mann ut om sin visjon for rockoperaen som blir Tommy, et voldsomt ambisiøst stykke musikk. Og neivel, så virker kanskje ikke John Lennon helt i synk med virkeligheten i sitt legendariske intervju fra 1971 (‘genial’ virker som et litt for smått ord i hans øyne, ser det ut til), men intervjuet var også den første gangen en Beatle løftet på sløret, og ga den mest dyptpløyende skildringen (eller smadringen) av The Beatles vi fikk i musikkhistorien.
Ikke bare musikere slapp til. Det var film- og TV-stjerner, selvsagt. Og, i utvalget, en pen bunke gode journalistporteretter – Tom Wolfe og Oriana Fallaci (ååh, så trist det er å tenke over den sorte klumpen av fremmedhat denne progressive damen ble til etter 1976), og Andy Warhols herlige, skrudde samtale med Truman Capote om sistnevntes reporterreise med Rolling Stones (bandet, der altså). I neste bind, som utkommer i Danmark til høsten, inngår den sprøeste av dem alle, Dr. Hunter Thompson, blant intervjuobjektene. Sammen med Wolfe skapte Thompson nyjournalismen i USA i syttiårene, og han var selv mangeårig bidragsyter til Rolling Stone. Å se hvordan magasinets egne journalister løste den umulige oppgaven med å intervjue ham, er noe å se frem til.
Uansett resultat vil Thompson-intervjuet stille seg pent i rekken av beviser på at Jann Wenners prosjekt mer enn mange har bidratt til å rykke noe i måten vi vurderer og oppfatter popkulturjournalistikken og dens ofre på.
___________________
AKTUELL BOK:
Jann S. Wenner (red.): Rolling Stone-interviewene, Bind 1 (Rosenkilde, 2008) ble sluppet i Danmark i juni.
Tilbakeping: Hva Justin sa