Dansk Folkeparti trives best utafor

Etter at Bill Clinton og demokratane fekk ein på kjeften av veljarane i det amerikanske mellomvalet i 1994, fekk Clinton spørsmål om presidenten framleis var relevant, no som republikanarane var i fleirtal i båe kammer i Kongressen. Presidenten slo tilbake: «Grunnloven gjør meg relevant. En president, og særlig en aktivistisk president, er relevant.» Med det slo han fast to ting. For det første, at han ikke hadde tenkt å gi opp bare fordi ting så svart ut. Og for det andre, at han som president har en helt spesiell mulighet til å ta initiativ og tvinger andre til å forholde seg til ham.

Statsminister Helle Thorning-Schmidt (S) må ha gjort seg lignende tanker. Måling  etter måling viser at sentrum-venstre-blokka, bestående av regjeringspartiene Socialdemokraterne og Det Radikale Venstre, og støttepartiene Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten, ligger langt bak den borgerlige opposisjonen. Faktisk har diskusjonen om hvilke partier som skal inngå i en ny borgerlig regjering tidvis fylt mer spalteplass enn hvilken politikk opposisjonspartiene kan bli enige om. S-R-regjeringas forsøk på å bevise sin relevans har foreløpig ikke flyttet velgere. Valget må utskrives innen september, og de fleste regner med at Thorning-Schmidt kommer til å vente i det lengste, i et håp om at lykken til slutt snur. Bill Clinton reiste seg igjen, og også Socialdemokraterne har erfaring med at valg kan vinnes fra underdog-posisjon. Men sannsynlig er det ikke.

Faktisk er avisa Politikens siste meningsmåling så god for de borgerlige at den igjen har aktualisert spørsmålet om hvorvidt Dansk Folkeparti skylder velgerne sine å søke regjeringsmakt. Jeg har skrevet om temaet før. DF fungerte som aktivt støtteparti for først Anders Fogh Rasmussen (2001-2008) og seinere Lars Løkke Rasmussens (2008-2011) regjeringer, og viste for all  verden (inkludert Venstre og KrF?) at man oppnå gode resultater som formelt vippeparti. Den gang hadde imidlertid DF omkring 12-13 prosent av stemmene; de siste månedene har oppslutning økt til over 20%. På  enkeltmålinger er partiet til og med større enn begge de to tradisjonelle storpartiene, Venstre og Socialdemokraterne. DF-leder Kristian Thulesen Dahl insisterer uansett på at det viktigste ikke er å komme i regjering, men å få maksimal innflytelse. Inntil videre ser han ingen grunn til å endre på ambisjonen om å være støtteparti for en ny Løkke Rasmussen-regjering.

Det bringer ham imidlertid på kollisjonskurs med partiets egne velgerne. Et knapt flertall ser helst at DF går inn i regjering. Det er ikke mange år siden de andre borgerlige partiene, Venstre og Det Konservative Folkeparti, erklærte at DF ikke var modne for å komme i regjering, men nå har situasjonen snudd. Alle motforestillinger fra den kanten er som blåst bort. I tilfellet Liberal Alliance, et annet parti i borgerlig blokk, ønsker de seg faktisk heller DF enn De Konservative som regjeringsparti. Det eneste partiet som ikke har endret holdning til regjeringssamarbeid er altså DF, selv om også Thulesen Dahl åpner for linjeskifte hvis tida er den rette.

Det er DFs privilegium å avgjøre dette i eget tempo, så lenge de flyr så høyt på meningsmålingene som nå. Men Politiken stiller riktig spørsmål: Kan det ikke tenkes at DF klamrer seg til støttepartistatusen fordi det er lettere å bevare populariteten når man kan være både støtteparti og opposisjonsparti på en gang? Kristian Thulesen Dahl avviser premissen, naturligvis, men erfaringer fra Danmark, med Socialistisk Folkepartis skvis i regjering med Socialdemokraterne og De Radikale, og FrPs kontinuerlige velgerkrise i Norge, kan ikke annet enn å ha styrket ham i troen på at det beste er å være på innsida utafor.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*