Cover-storyen

Ingen fare: Selv om Rolling Stone etter alle disse årene kommer til å bli likt alle de andre magasinene du kjenner, vil det fortsatt være noe helt unikt. Det er forskjell på format og format.

Mediaweek forteller at Rolling Stone, den gamle damen blant internasjonale rockmagasiner, gjør slutt på et av de mest iøtnefallende særtrekkene ved bladet, når man fra oktober sender magasinet på gaten i klassisk magasinformat. Ut forsvinner det brede og stutte formatet som har gjort seg godt for flip-outs og strøkne dobbeltsidesannonser for sprit og musikk, inn kommer en mer striglet utgave av den typen du kjenner fra alle de andre kulturmagasinene du aldri kjøper, men helst ser på hos Narvesen. Så hvorfor er dette en nyhet? Hvorfor skal vi bry oss om noe så prosaisk som hvordan selve formatet endrer seg?

Fordi det handler om the cover of the Rolling Stone, for pokker.

I sitt førtiførste år står coveret på Rolling Stone stadig igjen som en av de virkelig innflytelsesrike dealmakers i popindustrien, som en blanding av stedet du kommer for å vinne verden og stedet du kommer for å dø. Som en billboard på trykk er Rolling Stones førsteside en temperaturmåler og en tidsfølsom pekepinn på hva som skjer og hva som burde skje. Ukjent for mange er Stones lange tradisjon for utmerket politisk journalistikk, som i april 2006 blant annet bidro til at Sean Wilentz’ suverene essay ‘The Worst President in History?‘ sørget for å få målet, George W. Bush, i karikatur på coveret. Bill Clinton, en mann med mer åpenbare superstjernetrekk, har vært der, Jimmy Carter har vært der, nå er -selvsagt- Barack Obama der. I politisk grunnsyn er RS liberalt og kilende kritisk, men like glad i ikoner som kjendisjagende kvalitetsmagasiner gjerne er. Sånn må det bli når forsiden din er en like viktig kulturinstitusjon i seg selv som selve innholdet, og da er Obama som sendt fra himmelen.

Men først og fremst handler Rolling Stone om musikk. Gjennom sine første mange år var magasinet en stødig propagandist for den bredbeinte, kommersielle rockemusikken, med alle de muligheter det ga for å la seg henføres av abnorme personligheter som Hendrix, Dylan og Elton The Who, som alle har vært på framsiden et uanstendig stort antall ganger – men i motsetning til for eksempel britiske MOJO har RS tatt Hendrix av salgsplakaten etterhvert, mens den britiske broderen stadig virker til å beholde den kuleste gitarhelten i historien på fronten som et skjold mot samtiden den dag i dag. RS, derimot, har ofte løpt foran tidsånden, som da de fotograferte den da 17-årige Britney Spears tilbake i 199. Ramaskrik ventet, fra alle slags kanter. Rockpuristene hylte av smerte, med en viss rett, over at Max Martins nyeste fabrikkprodukt fikk innta hedersplassen på rockens mest prestisjetunge bastion, mens moralistene hevet øyenbrynene og stemmebåndene over de ikke helt tilslørte bildene av den fortsatt svært unge damen.

Begge fløyer gjorde likevel ikke noe særlig annet enn å samvittighetsfullt spille de roller de alltid har lagt seg til i debatten om RS – mellom dem som mener magasinet selger ut sjelen, og dem som mener at samme blad kler av andre menneskers sjel og kropper på en kynisk måte som ikke egner seg for sarte sinn i noensomhelst alder. Det skjer fortsatt; som da Janet Jackson kun ikledd jeans og strategisk plasserte mannehender på coveret i 1993 (moralismen), og da gutterock-sensasjonen Jonas Brothers smilte fra førstesiden denne sommeren (puritanismen). Rolling Stone elsker dem.

Kanskje er det ikke så rart at popkulturens utøvere selv også har bidratt til å hause opp viktigheten av RS-coveret som kulturell institusjon, slik Dr. Hook gjorde i den berømte singalong-klassikeren «Cover of the Rolling Stone», en ærlig og samtidig ironisk fortelling om hvor stort det er å se seg selv på glanset papir. Cameron Crowe, selv gammel journalist på RS, laget sitt filmatiske kjærlighetsprosjekt Almost Famous, der både magasinet, rockjournalistikken og RS-redaktør Ben Fong Torres er bærende elementer.

En av de historiene som gir størst inntrykk av Rollings Stones innflytelse, handler likevel ikke om en førsteside: Rufus Wainwright er i dag en av de superstjernene som lever like under popkulturradaren, som et fenomen, en postergutt, en kilde til gode historier i vel så stor grad som mannen bak noen av det siste tiårets mest ambisiøse pop-plater. Loudon Wainwright, guttens far, var en utmerket sangskriver på 70-tallet, som da Rolling Stone ringte i 1999 hadde vært på hell litt lenger enn han selv satte pris på. Magasinet ville putte de to syngende mennene sammen, og etter fotoseansen spurte Rufus tørt sin far om han ikke var glad for at sønnens suksess endelig hadde sikret ham innpass på det gjeveste mediet i underholdningsindustrien igjen. Loudon Wainwright endte, i følge myten, med å drapstrue sin sønn. Rufus Wainwright skrev deretter sangen «Dinner At Eight», der han bittert tilkjennegir at den sårt tilkjempede våpenhvilen i det anspente forholdet mellom far og sønn gikk til helvete etter at «…that old magazine got us started up again».

Påvirkningskraften i Rolling Stone forsvinner neppe selv om coveret skalerer ned i samme format som konkurrentene. Det blir bare tydeligere at RS har noe ingen andre har.

______________________________

I morgen:

Vi ser nærmere på den journalistiske arven fra Rolling Stone, i forbindelse med bokutgivelsen «The Rolling Stone Interviews».

1 comment for “Cover-storyen

  1. Pingback: Hva Justin sa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*