Ransak og bekjenn

Hadde man kunnet blande asyl- og familiegjenforeninger inn i kampen om kroner og ører på statsbudsjettet i Norge?

Det er ikke noe skjønt spill som utspiller seg i Danmark i disse dager, slik vi har blitt vant til det, sett her fra nabolandet. Men ikke er det helt vanlig heller. Normalt fungerer dansk politikk slik hver sommer: Regjeringen går på ferie, og spillerommet blir friere. Det betyr gjerne at alskens tidligere så kuede borgerlige folketingsmedlemmer endelig kan slippe til i pressen med nye spenstige forslag, av den typen de har fått tid til å tenke ut gjennom en vår der de har brukt mest tid som stemmekveg i en avtale mellom statsminsteren og Dansk Folkeparti. Etter at en søvnig presse har tatt de siste sprell på det ytterste alvor i noen uker vender som Anders Fogh Rasmussen hjem fra sitt feriehus i Frankrike, avfeier høyttenkingen som tøv, og legger frem sin plan for høsten. Så følger han den, og det gjør mediene også.

Fullt så rolig og greit har det ikke blitt denne sommeren. For allerede i ukevis har politikere av alle slag kunnet meske seg i en stygg sak med innhold, uten statsministerens inngripen. Den danske Udlændingeservice (a la det norske UDI) har nemlig kommet i ruskevær når det har vist seg at organet har unngått å opplyse mennesker som søker om familiegjenforening til Danmark om at det er mulig å omgå de strenge danske innvandringsreglene dersom man i forkant har vært bosatt i et annet EU-land for en kortere periode. Udlændingeservice har kjent til regelen, men nektet å svare på henvendelser om den, slik også integrasjonsminister Birthe Rønn-Hornbech fra Venstre har gjort, også vedrørende pensjonisters rett til familiegjenforening. Det er uetisk, og det er regelbrudd, lød dommen fra EU-eksperter da Berlingske Tidende og Information slo opp saken for en måneds tid siden.

Det er EU-domstolen som er synderen, sett med borgerlige, danske briller. Det er nemlig domstolen som eventuelt må avgjøre om Danmarks praksis slik den er i dag ikke er i tråd med EUs prinsipper om fri bevegelighet mellom landegrensene, og alle EU-eksperter hevder at konklusjonen vil bli negativ for det sittende politiske flertall.

Regnes 24-årsregel og familiesammenføringspolitikk som så forbannet viktig, altså? I såfall har Danmark to muligheter: Enten kan man prøve å lobbe for en løsning som gir Danmark unntak, eller så må Danmark ta konsekvense og melde seg ut av det europeiske samarbeidet. EU-reglene ‘er ikke et hul i loven’, som Information lakonisk slo fast, ‘det er loven’.

Så hva skjer nå? Anders Fogh vet, bedre enn noen annen, at den stramme innvandringspolitikken er populær i folket, trolig mer populær enn EU noengang kommer til å bli. Men han vet også at den er noe mer – den er limet som holder Pia Kjærsgaard og Dansk Folkeparti på plass som lojalt støtteparti for hans regjering. Da er det umulig for Fogh å legge seg ned og passivt godta at hans politikk strider med et organ som kan definere hans politikk som traktatstridig, han må ut på jakt etter forbehold.

Akkurat ordet ‘forbehold’ er ellers et begrep med sprengstoff i seg i Danmark, særlig når det linkes opp mot EU. Som kjent for mange fikk Danmark en særavtale med EU etter sitt nei til Maastrichtavtalen på nittitallet, der landet fikk rett til å reservere seg mot tettere integrasjon på flere punkter, deriblant i justispolitikken og det økonomiske samarbeidet. Avtalen dengang ble presset igjennom av de daværende EU-skeptikerne i SF, men siden den dag har Anders Fogh hatt som mål å bli kvitt forbeholdene. Det var ellers planen å ta dette opp med folket i høst, men Irlands rolle som propp i EU-systemet blokkerte den muligheten. Uansett illustrerer det en ting statsministeren nok helst ikke vil minnes på; at det ser litt tvilsomt ut om han skal legge all sin prestisje inn på å få Danmark ‘fullt integrert’ i EU gjennom sin kamp mot forbeholdene – samtidig som han ydmykt ber om å få en ny særavtale for å beskytte sine innenrikspolitiske interesser.

For Dansk Folkeparti ser saken vidunderlig mye klarere ut, selvsagt. DF har helt siden dannelsen vært motstandere av europasamarbeidet, og har etterhvert fått scenen alene, etter at SF til slutt endte opp på ja-fløyen. Derfor er EU-domstolens formaninger til Pia Kjærsgaard den reneste gavepakken, en invitasjon til å skjelle ut på overnasjonal detaljstyring av det damen ser på som noe nær ‘nasjonale sikkerhetsspørsmål’, og en gylden sjanse til å presse Fogh på andre områder. Forholdet mellom Kjærsgaard og Fogh har beviselig surnet etter at Pia selv bidro til å piske opp stemningen da ryktene gikk som verst om at statsministeren hadde hodet og drømmene plassert på en toppjobb i Europa i våres, og dermed slo beina under mannens egne formaninger om at han ingen slike planer hadde. Utsiktene til at forholdet vil bedres noe særlig ser ikke pene ut.

Til høsten skal Foghs mindretallsregjering av Venstre og de Konservative som vanlig forhandle frem et flertall for finansloven, det danske statsbudsjettet. Kristian Thulesen Dahl, DFs sjefforhandler, benyttet anledningen under folkepartiets sommergruppemøte til å slå på vante strenger, og truet Fogh med at problemene med EU skulle løses dersom regjeringen ønsket DFs støtte til finansloven. Det er ikke første gang Dansk Folkeparti bruker utlendningspolitikken som forhandlingskort på denne måten, men det er første gang statsministeren ikke selv kan bestemme hvor langt han vil strekke seg.

Dersom EU-domstolen erklærer de danske familiesammenføringsreglene for døde og ute, kan reglenes mange kritikere både i Danmark og her hjemme trekke et lettelsens sukk. Anders Fogh, derimot, kan være nærmere å hyperventilere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*