Det var på sett og vis en seiersrunde de tillot seg, statsminister Helle Thorning-Schmidt (Socialdemokraterne) og partilederen for regjeringspartneren Det Radikale Venstre, Morten Østergaard, da de idag presenterte en plan om å bruke til sammen 39 milliarder kroner over de neste fem åra på eldreomsorg, helsevesen, barnehager og grønn omstilling. De feiret at Danmark har lagt den økonomiske krisa bak seg, og at det derfor finnes penger til nye velferdssatsinger. Men for et Danmark med maniske før-valgkamp-spasmer så det også ut som oppvarming. S og R tegnet effektivt opp kontrasten til den borgerlige opposisjonen: Mot sentrum-venstres velferd står, ifølge regjeringspartiene, de borgerliges nullvekst i offentlige utgifter, et ineffektivt fradrag for oppussing av egen bolig, og skattekutt for de rikeste. Mellom blokkene står Dansk Folkeparti og håper å få opposisjonsleder Lars Løkke Rasmussen (V) med på litt av begge deler: Ja til vekst i offentlig sektor, men på en annen måte enn regjeringa.
DFs fromme ønske er ikke så naivt som det kan høres ut, selv om hele resten av den borgerlige blokka kappes om å love alt fra «nullvekst» (Venstre, Det Konservative Folkeparti) til «minusvekst» (Liberal Alliance). DF veit, akkurat som kjerneborgerlige velgere, at verken Lars Løkke eller forgjengeren Anders Fogh Rasmussen (V) brydde seg noe særlig med å redusere størrelsen på offentlig sektor mens de satt i regjering på 00-tallet, og DF satser på at viljen til makt og ønsket om berolige velgerne til slutt skal få Venstre til å åpne pengesekken likevel.
Samtidig: Socialdemokraterne kunne knapt bedt om en bedre illustrasjon av forskjellene mellom «rød» og «blå» blokk enn reaksjonene på regjeringas såkalte vekstpakke: Ikke før hadde Lars Løkke bekreftet at Venstre vil bruke SRs velferdsmilliarder på skattelettelser, før DF-leder Kristian Thulesen Dahl erklærte at han er enig med regjeringa om de nye velferdssatsingene.
Her hjemme hadde Arbeiderpartiet gjennom en lang årrekke suksess med å sette opp motsetningen mellom fellesskapsløsninger og skattelettelser, og Thorning-Schmidt står også godt plassert til å spille ut et annet av den gamle rød-grønne alliansens beste kort; nemlig det om «borgerlig kaos». Etter dagens pressekonferanse veit velgerne enda litt mer om hva de har og kan få hvis de blir værende hos S og R, men med opposisjonen ligger djevelen gjemt i noen detaljer som neppe kommer til syne før etter valget.
Ellers er det verdt å merke seg at opposisjonen kun halvhjertet bestrider at Socialdemokraternes og De Radikales dyre velferdsløfter er fullfinansierte. Regjeringa har fått hjelp av uavhengige økonomieksperter til å argumentere for at veksten kommer til å materialisere seg, og uansett tyder noe på at enda en omgang med den gamle melodien om Helle Thorning som «løftebryder» blir for tilbakeskuende for velgerne. Det er ikke dermed sagt at den ikke kommer grusomt og repeterende tilbake så snart valget er utskrevet, men løftebrudd-retorikken har den pussige bieffekt at Lars Løkke blir hengende fast i å kritisere Thorning for å føre en politikk som Venstre i bunn og grunn lever helt fint med. Påstanden om løftebrudd stammer fra at S, R og daværende regjeringspartner Socialistisk Folkeparti tidlig i perioden la fra seg planene om trepartssamarbeid, betalingsring, fedrekvote og kvinner i styrerommene, til fordel for delprivatisering av statlige selskaper, skattelettelser til næringslivet, strengere krav til folk som mottar økonomiske ytelser fra det offentlige og gjennomføring av den av S og SF så forhatte tidligpensjons- og dagpengereformen. Det er en troverdig kritikk, men den tvinger Løkke til å kritisere regjeringa fra venstre. Den slags bør han overlate til DF – og håpe på at velgerne ikke gjennomskuer at DFs og Venstres velferdsambisjoner vanskelig kan forenes.
Det gjelder ikke bare fordi DF vil ha vekst på linje med regjeringspartiene, mens Venstre sverger til nullvekst. Løkke mener for øvrig at det er rom for satsinger også for en ny borgerlig regjering. Kutt i bistanden og noen uklare innsparinger på asylfeltet skal visstnok frigjøre milliarder av kroner. Venstre og DF – som, hvis meningsmålingene holder stikk, ligger an til å bli jevnstore etter valget – vil helt forskjellige ting. Venstre er ideologisk opptatt av en mindre offentlig sektor som lar borgerne disponere mer av sin egen inntekt (slik lyder det når det skal hvelves en høyere himmel over skattekuttene), mens DFs innfallsvinkel er mer tradisjonelt sosialdemokratisk.
Uansett: De fleste tror at presentasjonen av barnepakken igår og vekstpakken idag er det påskuddet Helle Thorning-Schmidt trenger for å skrive ut valg, som da eventuelt vil avholdes i midten av juni. Regjeringa og støttepartiene SF og Enhedslisten henger fortsatt kritisk langt etter de borgerlige på meningsmålingene, men nå har SR-regjeringa satt tonen for en kommende valgkamp og fått de reaksjonene fra borgerlig blokk som de helst ønsket seg. Å nærmest inngå en kontrakt med velgerne om framtidas velferd er en dristig strategi for ei regjering som har rykte på seg for å løpe fra konkrete løfter, men Helle Thorning-Schmidt er villig til å ta sjansen.