The triumph of the coolest man in shorts in Wimbledon since Vinny Jones.
Tennis er en langsom, metodisk sport. Variasjonene skal i utgangspunktet være ganske små, det handler stort sett om det samme hele tiden. Og det gjør det lenge. Akkurat som Formel 1, og sykling, og golf. Men ulikt for eksempel den overlappende Tour de France handler tennis mer om de som faktisk er der enn om dem som ikke er der. Ulikt Formel 1 handler det om spillernes dyktighet mer enn om motstandernes feil. Og det er ikke som i golf, der du dingler rundt på plenen alene. Tennis krever to personer for å bli til noe.
Det skal ikke være nok til å per definisjon gjøre sporten interessant, for tennis er i bunn og grunn en ganske tåpelig sport. Bortsett fra når den kommer til Wimbledon, da, overklassestrøket i utkanten av London, for nordmenn ellers best kjent for å huse moderne fotballs mest rølpete lag, tidligere anført av en gærning turned filmstjerne som kunne så lite dannelse at de konger og adelige som inntar stedet hver juli måned trolig hadde besvimt på stedet hvis de hadde visst hvem Vinny Jones var. Men i juli blir tennis en estetisk sportsgren som gjør det mulig for oss vanlige, dødelige å se bort fra alle sportens snurrige særtrekk (de spiller for eksempel med racketer, som ser litt teit ut, i grunnen, selv om jeg innser at det er essensielt) og borgerlige æreskodeks (i Wimbledonturneringen må alle spillerne spille ikledd hvite drakter (jeg tør ikke engang tenke på hva som skjedde første gang Rafael Nadal droppet tennis-skjorten og spilte i singlet, om enn aldri så snøhvit). Dessuten må alle holde kjeft hele tiden. Scenario: Mennesker fra sosietetens høyere luftlag betaler tusenvis av kroner for å sitte helt stille og ikke si noen ting i timesvis, mens de ser på stønnende menn i shorts som spiller en så teknisk raffinert og lynhurtig tennis at det er umulig å få med seg noen ting, og ikke en gang når chablisen går tom, har de lov til å snøfte misbilligende? En oppoverbakke som salgspitch, skulle man tro.
Men så likevel ikke.
For det er altså noe med tennis. Kanskje er det glamourfaktoren (kan du se for deg Gwen Stefani på Everton-kamp?) og alle de rike menneskene, eller kanskje den eksentriske stemningen som følger når tusenvis av mennesker må sitte så unormalt lenge og se på regnet falle til en timepris pent over industriarbeiderens dagslønn i post-Thatcher-æraens England? (Wimbledon har, fortsatt, ikke noe tak på Centre Court, hvilket betyr potensielt lange pauser ved ugjestmildt vær). Det kunne det vært, og sin sjarme har det uansett. Men det er folkene som gjør det. Ikke de på tribunene, men de der nede på banen. Få sporter bygger lignende personkultus rundt sine enere som tennisen har maktet. Godt nok er oppmerksomheten større rundt fotball, men den ekstra dimensjonen som den ekstreme ensomheten skaper i en tennisfinale, gjør noe ekstra. I en mesterskapsfinale virker tennisens ypperste kvinner og menn å være mer alene enn noen andre, og slikt skaper rom for ikonografi.Det er intet hjelpeapparat der, ingen trener – bare en flokk virrende unger med oppgave å samle, kaste, løpe og stresse rundt som en ukoordinert sirkustropp på jakt etter nesten avstedflygende, gule prosjektil.
Velsignet har sporten også vært med mennesker som har visst og stadig vet å utnytte glamour- og lone rider-dramaturgien til det fulle. I sportsverdenenes legendeklasse finnes unormalt mange tennisfjes: Björn Borg, John McEnroe, Andre Agassi, Monica Seles, Steffi Graf, Jimmy Connors, listen er imponerende. Noen av dem, som McEnroe og Agassi, hadde badboy-fakter nok til nærmest å bli fryktet, Connors skjøt hardere enn pistolkuler, og Seles’ og Grafs bataljer nådde historiebøkene som episke slag allerede før Seles’ ble knivstukket av en såret Graf-fan etter Seles’ overtak gjennom 1993. Sånn skaper man slikt det snakkes om.
2008 har, med vennlige nikk til historien, gitt oss en ikonisk oppstilling som ikke står tilbake for noe fra den foregående kanon. De tre siste årene har ATP-finalen på gresset i Wimbledon stått mellom verdenseneren Roger Federer og hans trofaste nummer to, spanjolen Rafael Nadal. Nadal, verdens beste grus-spiller, hadde tapt de to foregående, før han i går tok skalpen på eieren av Wimbledon, som Federer altså hadde vunnet fem år på rad, like mange som Borg. På tribunen satt gamlesjefen og så riktig fornøyd ut, med et underfundig smil som ikke kunne skjule hans glede over ikke å være forbigått enda. Så mye fokus hadde kampens historiske opptakt fått i oppladningen, at sportens realiteter måtte tre i forgrunnen.
Få uker før årets turnering vant Nadal sin første ATP-tittel på gress, hvilket førte til en buzz som antok det absurde opp mot Wimbledon, når samtalen vendte i retning av «Hvorfor stiller Federer opp i det hele tatt?» (en noe respektløs behandling av den femtdobbelte mesteren, vil noen innvende). Prominent blant dem som bygget opp Nadals favorittstempel var Borg, og til slutt fikk han rett. Men Federer, den sveitsiske stålmannen, ga spanjolen kamp til døden i det som allerede regnes som tidenes kanskje beste Wimbledon-finale. I nesten fem timer, avbrutt av det klassiske regnværet, kjempet de to gigantene om gresstronen, men det viste seg å være Nadals år. Stadig er Federer nummer en på verdensrankingen, slik han vil fortsette å være det minst frem mot U.S. Open i slutten av august. Da kan tronen være Nadals, etter å ha fulgt Federer på rankingen i til nå 156 uker.
Det var en episk kamp, som viste alt som gjør tennis morsommere enn de andre langsomme sportene nevnt øverst i teksten. Federer ser keitete ut, og spiller som en drøm. Nadal ser ut som en drøm, og spiller mer keitete og uforutsigbart.
Det holdt når mesteren av London skulle avsettes i går. Jeg sverger på at håret til Gavin Rossdale, Gwen Stefanis mindre kjente ektemann, gikk fra svart til grått der han satt i Federers VIP-boks. Borgs sølvgrå manke, derimot, var like demonstrativt glinsende som smilet han fremsatte da Nadal lå jublende i gresset, når svensken innså at han hadde vunnet en siste gang.