De krystall-kule

Vanity Fair har en ting for vakre, uoppnåelige drømmer. Drømmer som forblir på skissestadiet helt til magasinet selv bestemmer seg for at det er på tide å oppfylle dem.

Det er uklare grensedragninger mellom de store drømmemaskinene i Hollywood, de såkalte powerhouses, og de samarbeider aldri. Likevel er Rolling Stone, TIME Magazine, Newsweek, The New Yorker, Vanity Fair og gamle, skrantne Village Voice en symbiose som er umulig å komme unna når nye kredible navn og karrierer skal etableres. Navnene de skaper og buzzen de bygger opp kan være make or break for de nye store – lykkes de, er de uangripelige, mislykkes de er de klare for hogg ved enhver anledning. Sammen med Disney, Viacom og Dreamworks holder de gamle bastionene fortsatt et forbløffende jerngrep om stjernemakten som selv ikke MySpace eller Facebook har kunnet rokke ved, selv om de nye nettsamfunnene er ved å etablere et parallellt alternativ til gårsdagens smaksdommere.

Historisk sett er den i går omtalte Time Hot 100 den viktigste parameteren. Kåringen, som skal ta pulsen på amerikansk samtid lister opp årets 100 mektigste mediefigurer innen sport, teknologi- og kjendisverdenen. Men Time styrer mest på for egen vinning, for selv om Miley Cyrus tilslutt havnet på den celebre listen, har Time noe hierarkisk og gammelmodig over seg (Dalai Lama er nå engang ikke noe for Rolling Stone).

Mer interessant er dermed Vanity Fairs ekstremt selvbevisste og selvstyrte posisjon som spåmannsmedium, en rolle VF med jevne mellomrom innvilger seg for å kunne sette dagsorden en stakket stund. Da er ikke målet å gi Brad og Angelina en runde til i kjendiskvernen, det har man alle årets andre utgivelser til. Nei, da tar magasinets journalister på seg dommerkappen og inviterer de hotteste kidsa til bords, slik James Wolcott først gjorde i 2003. Han traff så det dundret, båret frem av Disney-konsernets bestemte pushing av Lizzie Maguire-stjernen Hillary Duff, den gang søte og snille Lindsay Lohan og Olsen-tvillingene – alle sammen ikoner for barn som er iferd med å bli gamle nok til å styre sine egne lommebøker.

Siden har Vanity Fair ikke sett seg tilbake, og bundet seg selv til masten og rusen som følger av glossy tenåringer som kan kunsten å kommunisere med den eneste generasjonen som nå faktisk kjøper plater, blader og DVD’er – unger mellom 8-14 (på amerikansk kalles de tweens, den norske simultanoversettelsen voksdommer har ikke helt satt seg). På en lang stripe kom 2000-tallets håp som på samlebånd rett fra onkel Walts figurformer: Raven Symone, Jesse McCartney, frøken Duff, Jamie Lynn Spears, og nå også Shia LeBoeuf og den her så mange ganger omtalte Zac Efron. Alle hadde de virret rundt om hverandre på Disney Channel, og med sladrepressen som gisler fått rennafart inn i tilværelsen som uvurderlige ungdomsikoner. Det begynte å bli trøttende.

Derfor tenkte Wolcott litt lengre og litt spenstigere når han denne sommeren skulle prøve igjen. Han gikk en liten tur utenfor boksen, og plukket friske ungdommer fra et bredere spekter. Likevel er hegemoniet definitivt ikke brutt – din lillesøsters neste store crush blir de striglede Disney-pjokkene Jonas Brothers, uansett om du vil eller ikke. Vanity Fair vil at du skal ville, og vier den lettbeinte, dresskledde poptrioen godt med plass, sammen med Josh Peck og Emma Roberts fra konkurrenten Nickelodeon. Men en ny gjeng, så allestedsnærværende at de ikke en gang kan oversees i barneavdelingen, er på vei inn i byen; venner og bekjente av fenomenet Judd Apatow. Apatow, en tsunami av en komedieskaper, har skapt gull av den lenge dødsdømte komisjangeren på det store lerretet, og har skapt sin egen kultgjeng av et format som ingen har sett på årtier. Jack Black, Steve Carrell, Will Ferrell og Ben Stiller leder an, men bak kommer en yngre generasjon som Vanity Fair gjør sitt for å løfte frem.

Jay Baruchel, Jonah Hill, Christopher Mintz-Plasse og selvsagt unikumet Michael Cera; de er alle nav i det store underholdningshjulet som bærer Apatows merke, og alle er på plass når Wolcott byr inn til koldtbord for unge talenter. Og de er menn, alle sammen. I det hele tatt kan det virke som om den rutinerte kjendisjageren har valgt å sette støttehjulene på i sin jakt etter den neste store tingen. På jentesiden risikerer han rett nok ørlite mer, og utpeker unge damer som ikke er så godt befestet på stjernehimmelen allerede – og gjerne med bakgrunn fra prosjekter som har døgnflue skrevet over hele seg (slik som ungdomsfabrikken CWs Gossip Girl). Det er litt mer vågalt og littegranne friskere, fordi vi her endelig har følelsen av at vi kanskje vil sitte igjen med spørsmålstegn i øynene når vi kikker listen over om fem år.

En del av Vanity Fairs verdigrunnlag går forfriskende tydelig frem, likevel: Her er det ikke talentene som skal dyrkes, det er suksessen og den latente kjendisstatusen. Derfor uteblir tyngden, det kunstneriske blåstempelet som får kåringen opp i elitedivisjonen der sammen med Time. Det er ikke James Wolcotts misjon – han skal bare ta pulsen på glamouren før den falmer. Hadde oppdraget vært å finne dem som skal ta Oscarene hjem, ville fjorårets Next Gen-Men hatt mer for seg; der inngår karakterskuespillere som Michael Pitt (hvis CV er lang og god som gull) side ved side med Indiana Jones-helten Shia LeBoeuf.

Gjenskinnet av glamorøs forherligelse er tjukkere enn substansen når Vanity Fair skal se på hva du skal se på, men så er jo det også kjernen i den virksomheten som gjør at magasinet kan selge blader der folk også kan lese tunge saker om økonomisk kollaps og selvpåførte dypdykk i torturmetoder.

Sånn komponerer vinnere coctailen, slik at også neste generasjon aldri tenker på å si nei når invitasjonen til VFs etterfest på Oscarutdelingen kommer.

3 comments for “De krystall-kule

  1. 17. mai, 2017 at 2:45 pm

    Osanira Carvalho disse:Certa vez Jesus falou: sem mim nada podeis fazer!Quando reconhecemos nossa carencia e dependencia de Deus e assim o buscamos de coração ele nos abastece com alimento mais forte q existe, o Pão da vida. Ganhamos forças pra vencer o mal mesmo se estivermos cansados.Gloria a Deus,o Senhor que se manifesta nas pequenas coisas de forma tão gloriosa.

  2. 30. desember, 2016 at 1:59 pm

    Interesting article. Makes me wonder about all the diabetics that are placed on metformin before optimizing diet and exercise. Would like to see a larger study in the future.November 13, 2011 at 1:32 pm

  3. 6. desember, 2016 at 3:56 pm

    It’s a joy to find sonmoee who can think like that

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*