Da blir det Tyskland, da.
De var ikke fantastiske, de overpresterte ikke, de var ikke engang
tyske og kyniske ? men det har jo ikke denne årgangens ballspillende
tyskere i kortbukser vært på noe tidspunkt i mesterskapet heller.
Likevel gikk Tyskland, til skribentens lettelse, til
europamesterskapets finale i kveld, etter en intens 3-2-batalje mot
offensive tyrkere ? og en dypt handikappet seeropplevelse, fordi
Sveits viste seg, like lite overraskende som at Tyskland vant til
slutt (Neeei, Lineker! HOLD KJEFT!), å ikke være i stand til å levere
strøm til senderne over Europa.
Det er alltid en viss bismak forbundet med å måtte forklare at man er
lettet over man ønsker at historiens overlegenheter videre på
bekostning av mindre ubetydeligheter som setter positive fotspor etter
seg. For selvfølgelig skal man, hvis man er fotballromantiker (som
undertegnede mange ganger har innrømmet at han regner seg som), jo
helst heppe på de lagene som ryster opp i den gamle mafiastrukturen.
Da skal man holde med Tyrkia på en kveld som denne; for de spilte jo
bedre enn vi trodde, ga gamle Lehmann mer gymnastikk enn godt var, og
kom, igjen!, tilbake på slutten. De har flotte spillere, herlig
innstilling og generøse porsjoner griseflaks, slik eventyr gjerne skal
ha. Likevel er jeg altså mer lettpustet enn før over at lille Lahm,
back-sneipen fra Bayern, sendte keiserens lag til finalen, sågar med
kansler Angie på tribunen. Det er vriene paradokser her et sted.
Kanskje kan forklaringen finnes ved å grave dypere i følelsene etter
Guus Hiddinks superrusseres drømmedrap på Nederland for noen dager
siden. Undertegnede var, i utgangspunktet, i gang med å skrive en
romanlang artikkel for herværende kollektiv, men hamret og hamret på
tastaturet i timesvis, helt til bekjennelsen nådde kortromanens lengde
uten å komme noen vei. Problemet (på alle måter en feilaktig bruk av
ordet, logisk sett) var jo at den fremste esponenten for positiv
totalfotball ble parkert av et lag som tok oppgaven på alvor. Jeg
hatet de tekniske detaljene til Arsjavin, den vesle rakkeren, og de
strålende enkeltprestasjonene til spissfunnet Pavljutsjenko, selv om
alt skulle tilsi at nesegrus kjærlighet skulle være den eneste
fornuftige reaksjonen. For russerne var nydelige og positive der
Nederland var statiske og kjipe. Hvorfor klarer man da likevel ikke å
glede seg? Kanskje nettopp fordi Nederland plutselig ble menneskelige,
og fordi det gjorde så vondt å se dem falle ut på en så dårlig dag.
Slik det også ville vært fælt å ta farvel med Tyskland (og Lahm!
Podolski! Bastian!) i kveld, selv om Tyrkia i perioder var bedre enn
de unge gigantene.
For å dytte alle ting til side: du skal være alvorlig følelsesmessig
avstumpet for ikke å i det minste kunne nyte den historiske
rettferdighet Tyrkia ble rammet av på overtid. Om noe har Tyrkia skapt
seg et navn på å være dødelige på slutten av kampene, slik de sendte
Kroatia ut helt på enden av ekstraomgangene i kvarten. Denne gangen
var det Lahm som ga Tyskland følelsen av hvordan det er å ta en skalp
et pent stykke etter at alle våpen egentlig er kastet, og det føltes
godt. Ordentlig, ordentlig stas.
Uansett ? Tyskland var akkurat gode nok til at det er fortjent at de
får spille finale, takket være Podolskis løp, Schweinsteigers lekre
flikk og Philip Lahms livsbejaende vinnermål. En liten drøm lever
stadig om at fotballhierarkiet gjør slutt på overraskelsene, og gir
oss Spania mot Tyskland i finalen. Hvilken herlig avslutning det kan
bli, på det som må være tidenes mesterskap.
Så kan vi mimre om overraskelsene og ham der Arsjavin etterpå, mette
og lykkelige.