En pinglete Disneygutt bør bli den nye Justin.
Jesse McCartney er ikke noe stort navn i Norge, men for millioner av amerikanske tweens, den berømte, nye pre-ungdomsgenerasjonen som setter grå hår i hodet på alle over seksten, har han vært en merkevare i årevis. Der var han, lenge, selve juvelen i miljøet rundt Disney Channel, der superstjerner som Miley Cyrus og Zac Efron for tiden skinner sterkest. McCartney skulle helst vært størst, og det så slik ut en stund: Han spilte mot Efron i den glatte strand-fantasien Summerland, og stjal overskrifter og pikehjerter, ga ut den kløktig markedsorienterte popplaten Beautiful Soul og ble til og med spilt noen ganger på norsk radio. Han var materiale for Topp og jentebladene, både utseendemessig og ad lydveien.
Så ble det stille. Guttungen, ikke lenger så guttete, forsvant inn i skyggen bak Efron og en liten hær av Diseny-soldater, og mistet kjapt glansen og pop-teften da han innså at han vokste raskere enn ungene som var kjernefansen hans. Bestemorsegmentet fikk en real flørte-tripp på andrealbumet, men salgstallene sto ikke i stil med lommebøkene til permanent-fruene. Lenger inn i skyggen, altså.
Bortsett fra den intense blunkingen til en demografi som, som snart de eneste, faktisk kjøper plater, kunne Jesse McCartneys historie minne litt om den til Justin Timberlake, den utskjelte boybandsneipen fra Disney som byttet ut kosedyrene og la litt gammel soul og bråmodent kjekkaseri oppå Timbaland og vant verden. McCartney har ihvertfall plukket alle triksene fra Justins karriererehabiliteringsplan når han nå på nytt prøver å omdefinere seg selv, i en ny drakt som smaker mer av dansegulv enn danseband, for å skvise adult contemporary-ligningen en eneste gang til. Det er en funky misjon denne gutten er ute på nå, mind you.
I kampen for å definere seg selv inn i et mer radio- og dansegulvvennlig miljø har han fått hjelp av et kobbel av produsenter som har kløktige historier med Rihannah, Britney og Usher på samvittigheten, og det har gjort ham godt. I 2008 høres Jesse McCartney plutselig ut som noe du hadde kjøpt, danset til og sendt til topps på listene hvis han hadde vært Chris Brown, Mario eller Ne-Yo*.
Jeg har normalt problemer med det meste som får klistrelappen r’n’b på seg, og avfeier det sannsynligvis for ofte som ’smart’ eller ’ikke ille, men ikke noe jeg noensinne vil savne hvis jeg slipper å høre det igjen’. Sånn er det nok med dette også, om en liten stund. Men akkurat nå er Departure omtrent som myggstikk: kjipt når de kommer, men hadde de uteblitt, ville det bety at sommervarmen sa farvel også.
Førstesingelen Leavin’ setter tonen, ledsaget av en video som litt vel overtydelig vil gni inn at den nå mørkhårede postergutten er ferdig med å holde hender. Fin og insisterende er den likevel, hele veien fra innledningens lett vuggende rytmer og uti et av de mer vanedannende hooks du vil høre denne sommeren. Boybandfaktene er riktignok ikke helt rensket vekk fra stemmebåndet, og derfor fremstår hele greia litt surrealistisk, men spilling, det fortjener den. Det samme gjelder det meste som ellers bys fram: Kiden er voksen, for faen, og det skal merkes – det er så man hører marketingsjefen brøle i hodetelefonene. Men musikalsk er det mer sømløst og elegant enn den klamme markedsføringen tilsier, ikke ulikt førnevnte Timberlake. Andresingel bør bli årets allerfornemste guilty pleasure, den uimotståelige How Do You Sleep?, der Disneyfaktene er forlatt og trampet på for godt. Skal man først ha sympati for kynisk, gjennomkalkulert kjøpepop uten hjerte, så er kan man strekke seg til å si at det er direkte synd at vindene ikke blåser denne låten inn på dansestedene i sommer, men lar den forbli en skatt på en plate få vil lytte gjennom.
Det er mye sånt her, men på tross av all hjelpen Jesse har fått til å modne uttrykket og putte fokus der gutter på hans alder gjerne har det, har plateselskapet ikke hevet penger etter ham for å få Departure opp og frem, eller på turne, for den saks skyld. Da fremstår hele greia litt meningsløs, for hele poenget med å lage pop på denne måten er jo å lage larm og millionselgere, men uten penger skaper man ikke slikt i disse dager. I august er jeg også lei, men inntil da akter jeg å holde Jesse McCartney der oppe sammen med ham der Timberlake på den slunkne listen over funky ørefølge man ikke trenger å skamme seg over.
___________________
AKTUELL UTGIVELSE:
Jesse McCartneys Departure (Hollywood Records/EMI, 2008) ble sluppet i Norge 2. juni.
__________________
Rettelse 18. juni: En observant leser har gjort meg oppmerksom på en beklagelig feil i den opprinnelige artikkelen: Den unge R’n’B-musikeren det er snakk om er selvsagt ikke Cee-Lo fra Gnarls Barkley, men den unge og mer sentimentale Ne-Yo. Skrivekollektivet beklager feilen.
Tilbakeping: Skrivekollektivet » Hvor ble det av Jesse McCartney?